Dusty riders

Sorata, Sorata, Soraaaaaaaaaaaaaaaaata!!!!
Ingen problem aa finne riktig buss iallefall, eller buss.. det er minibussversjonen av en toyota hiace.
Fem timer og en sovende underkropp senere (trangt i bussen) var vi framme i fantastiske Sorata. Paa 2600m omkranset av 5-6000 m topper ligger denne miniputten av en landsby. Hoyeste toppen er Illampu som er ca 6400 eller noe. Det var utrolig digg aa se gronne aaser og hvite fjelltopper igjen etter bylivet i to uker. Her hadde vi bestemt oss for aa gaa litt turer for aa kjenne paa hoydeformen og dra paa to dagers sykkeltur inn i jungelen. Fikk gaatt opp til 3975m forste dagen for vi innsaa at vi hadde gaat opp paa en rygg som ikke gikk lengre. Saa da ble det lunsj og en liten lur i sola for vi gikk ned i lavlandet igjen. Hadde planlagt aa gaa opp til Laguna Chillata paa 4200 m, men saann gaar det naar man gaar i fotsporene til gjeterjentene ;-)

                                                     Hit, men ikke lengre..
Neste dag ble det nok en nydelig tur opp en annen topp som var litt lavere, men likefult vakker. Der ble vi angrepet av to illsinte bikkjer som hadde bestemt seg for at ingen skulle forbi de 10 meter med veistump som de passet paa. Kom oss heldigvis forbi, men ble hoy puls og lettere nervos av aa se to bikkjer med flekkende tenner og staaende pels fra haletipp til snute 2 cm fra min hvite legg.

Veier i Bolivia er et lite kapittel for seg selv, snirkler seg oppover bratte fjellsider og for det meste laget av grus og stener. Perfekt for downhill sykling med andre ord! Magnus kjenner en kar som driver Andean Epics i Sorata. Vi signet oss paa en dagstur med baade single og double tracks, samt en tredagers tur hvorav to dager er sykling og en er baat inn i jungelen. Selv om jeg har sykkel er jeg vel ikke akkurat den som er mest aa finne i steinura med sykkelen, derfor noget skeptisk den forste dagen naar vi snirklet oss opp til 4800m med en jeep og sykkel paa taket. "se der begynner stien" sier han ene guiden. Stien han refererer til er en 150 meter bratt grusbakke som ikke ser direkte sykkelbar ut i mine oyne. Naar han ogsaa viser fram den knekte tanna si fra en tidligere tur ned den bakken var jeg iallefall overbevist. Jeg skal IKKE ned den bakken der. Heldigvis skulle vi begynne med en tur i en annen retning og den nevnte stien ble glemt fram til ettermiddagsokta. Vi heiv oss paa sykkelen og syklet dypt inn i en dal hvor Inkaene hadde hatt sine glansdager. Baade jordbruksarealer og gamle landsbyer paa toppene kunne man faa pekt ut underveis i sykkelturen. Fikk ogsaa tikket av Lama paa listen av ting som maa sees, dalen vi syklet gjennom var veldig fruktbar saa derfor var det flokker av baade Lamaer, hester, sauer og kuer i en salig mix som var sluppet ut paa vinterbeite. Er ikke saa mange steder aa stikke av saa alle dyrene vandret fritt omkring i dalen.

4800moh. Klar for downhill

Etter en nydelig lunsj i det gronne var det paa tide med litt mer "serious stuff", jeg fikk lurt meg unna den verste grusbakken men folte meg veldig kjedelig siden Magnus provde seg nedover. Kunne derfor ikke si nei til aa teste single track'en som Travis hadde bygd. Et spor, nedover og svingete som rakker'n. Var bare aa sette utfor, forst gikk Magnus paa hue saa gikk jeg paa hue. Hjelm er kjekt aa ha paa sykkel!!

Digg med lunsj i det gronne

Neste dag var det tid for ny sykkeltur, denne gangen var det ogsaa med 6 andre turister. En herlig gjeng som alle var gira paa aa ha det goy. Planen var klar, 12 mil med sykkel paa to dager, mest nedover, men ogsaa endel rett fram og oppover. Med en fulldempet sykkel er ikke effekten av hvert traakk veldig stor paa flatmark og i oppoverbakke, vi fikk derfor en god del trening med paa kjopet. Den forste dagsetappen var 8 mil og relativt mye ned i starten da vi startet paa 4800 og skulle ned til 1100 meter ila dagen. Underarmene mine var morbanket fra dagen for og innen lunsj hadde jeg saa vondt at jeg bokstavelig talt ikke klarte holde fast i rattet. Med forstehjelpsskrinet godt pakket nederst i sekken som var lastet opp paa folgebilen var det bare aa bite tenna sammen siste etappen. Losningen ble aa bremse litt der det ikke var humper i veien (relativt sjeldent)  og ellers bare holde to fingre paa rattet og la det staa til. Sykt hva en saann sykkel kan kjore over uten aa velte.

Det lokale slakteriet i en landsby vi sykla til

Dag tre av sykkeleventyret var en litt flatere og kortere dag, bare 4 mil. Vi syklet gjennom kokaplantasjer, banan plantasjer og landsbyer paa steder der ingen kunne tru at nokon kunne bu. Om vi i Norge klamrer oss fast i fjellsidene er de jaggu ikke noe daarligere her. Morsom kontrast er at samtlige ser ut til aa ha mobiltelefon som de snakker i ustanselig. Uansett hvor fattige de er ser det ut til at mobil er hoyt prioritert, de har ikke hatt landfast linje tidligere. Saa aa snakke i mobil maa vaere litt som et mirakel for mange av de eldre generasjonene. Pluss at de digger hoy lyd. hvorenn man kommer er radioen paa (selvsagt ikke innstillt paa en kanal) sinnsykt hoyt. Selv langt til fjells motte vi gjetere med gettoblaster paa skuldra som spillte musikk til hele fjellet.

Longboat

2 x longboat = lokal ferge

Etter 12 mil i bena var det baat paa agendaen siste halve dagen for retur til La Paz, etter 1,5 liter med suppe og et stykke med kjott til frokost var jeg supermett og klar for longboat. Dette er da en baat paa 10-12 meter av den smale sorten som blir brukt paa elvene. Det er plass til 14-16 turister eller 30-35 lokale alt ettersom.. Vi var bare 8 stk, saa vi fylte derfor paa med litt lokale som skulle ned til by'n et erend. Elven var hovedaaren i et nettverk av elver og renner ut i Amazonas. Bl.a kommer all kloakken fra La Paz ned i denne elven. Saa taktikken var at om vi veltet, ikke svelg vann. Underveis fikk vi sett utallige smaa camper hvor de vasket gull paa ulike maater. Bolivia er et land rikt paa naturressurser og deriblant gull, naa som gullprisen er gaatt opp er det gullrush i landet. Noen steder har de cooperativer med gruver, andre steder saa det ut som folk hadde tatt med familyen paa gullgravecamp langs elva, eller de samlet opp vann og laget jordskred nedover skraaningen for aa finne gull i skredet. Elven er naturligvis en viktig transportaare for de lokale, populaert framkomstmiddel er aa ta slangen ut av et dekk, ta hvilket dekk du maatte ha for haanden, sett deg oppi og padle med hva enn du har tilgjengelig. Er jo ikke noe hast saa du kommer alltids frem.. eller er du heldig blir du plukket opp av en baat.

En kompis med hjemmesnekra flaate

(vi tok han med videre i baaten..)

Vaart eventyr for denne gang endte i Guanay, 1,5 liter med suppe - litt kylling og ris til lunsj  for syv timer paa smale veier med fjell paa en side og stup paa den andre siden. Jeg var heldig og fikk midtsetet mellom to Bolivianere de siste 5 timene, litt mer spennende enn hva jeg hadde godt av aa folge med paa veien og kjoringa. Siste vi saa paa nyhetene for avreise fra Guanay var om en minibuss som hadde kjort utfor og tatt livet av 10 stk. Er snart ikke noe igjen av neglene mine om vi fortsetter med slike kjoreturer. ;-)

Kaos!!

Fornoyde med aa ogsaa ha rukket flyet til Panama til tross for at vi har en egen evne til aa sabotere for oss selv saa vi naa frem til aa tilbringe 12 timer paa Panama Airport. Gleden var stor over aa finne ut at de hadde fireseters sofaer UTEN armlen. Var bare aa rulle ut soveposen og senga var klar. Like fornoyd var vi ikke med heismusikken de hadde satt paa delerium i bakgrunnen. Tenk dere panfloyte coverversjon av alle kjaerlighetssanger som noensinne er laget paa repeat natten igjennom. Til aa bli gal av, takk og pris for orepluggene jeg fikk av Jeanette til forrige tur.

Lima var kjapt unnagjort, en taxitur i trafikkaoset og med taarer i oyne p.g.a all eksosen bestemte vi oss for aa sette oss paa forste buss i riktig retning. Magnus var en ener og lop fra den ene busstasjonen etter den andre for aa fikse billetter til oss. Jeg plantet meg selv midt oppaa de 50 kg med bagasje som vi hadde med og koste meg med musikk paa oret. Han kom tilbake med beskjed om at vi kunne hoppe paa en 15 timers tur til Arequipa, saann ca halvveis til La Paz. Litt spraakbarrierer faar ta "skylden" for at vi havnet paa Semi Cama buss. Det er den diggeste bussen jeg noen gang har kjort med, timene gikk altfor fort. Recliner seter like store som en enkeltseng, middag/frokost som var kjempegod, film paa flatskjerm, digge tepper og puter.

Veldig fornoyd med bussen vi skal tilbringe 15 timer i

Arequipa viste seg aa vaere en perle av en by, vi hadde en dag der mens vi ventet paa neste buss. 6000 meters topper i bakgrunnen og kolonistil bygninger i forgrunnen. Vakkert! Bl.a har de verdens dypeste canyon her, noe vi droppet aa se til fordel for Juanita, isprinsessen. Hun ble funnet paa toppen av en 6000 meters vulkan og var ofret til gudene av Inkafolket. Hun er en av verdens best bevarte frosne levninger av mennesker og har tilbringt 500 aar paa toppen for hun ble funnet. Det var veldig spesielt aa se henne inni fryseboksen sin, alt annet enn fjeset som ble soleksponert etter at hun ramla ned ura i et ras for de fant henne er veldig godt bevart. Huden og haaret er plettfritt der hun sitter i sin isgrav. 12 aar gammel ble hun ofret til gudene og hun hadde hele sitt liv visst at hun skulle ofres.

kloster i Arequipa 

Etter aa ha besokt Juanita dro vi i kloster. Midt i byen ligger et nydelig kloster, store deler av dette er omgjort til museum selv om nonnene fortsatt har aktivitet innenfor murene. Vi brukte mange timer paa aa vandre rundt blandt de fargeriker plassene og rommene. Klostret er malt i sterke klare farger dominert av blaatt og rodt med blomstrende planter hvorenn du snur deg. I bakgrunnen ser du vulkanen hvor de ofret Juanita og andre barn i Inkatiden.

Kaosbyen La Paz, sjekk stromnettet

Atter 17 eller noe timer paa buss avbrutt av grensepassering fra Peru til Bolivia og noen runder med passkontroll i og utenfor bussen ankom vi endelig La Paz. Hodet var klar til aa sprenges etter tre dager paa reise uten sovn i seng og ankomst til 3500 m.o.h. Vi dro derfor rett paa hotell og stupte i seng noen timer for vi utforsket byen litt. Det er den sykeste byen jeg har vaert i, befolkningen er spredt paa ca 500 hoydemeter og 6000 meters topper ruver i kulissene. Det tar to dager aa faa et sertifikat og trafikken er deretter, med et eget tute-kodespraak som er kontinuerlig tilstedevaerende. Vi har brukt de siste fem dagene til aa venne oss til hoyden og se oss rundt i denne kontastfylte byen. Bolivia er som kjent Sor-Amerikas fattigste land, og forskjellen paa fattig og rik er aapenbar. Midt mellom enkle boliger satt opp av murstein tett i tett med hverandre finner man plutselig palasslignende boliger med vakt utenfor og piggtraad paa toppen av muren rundt huset.

Engros frukt- og grontmarked i El Alto

En av dagene dro vi opp til El Alto, som er veldig preget av fattigdom, men ogsaa tilbyr panoramautsikt over byen. Her fant vi et engrosmarked for frukt og gront. Jeg ble fasinert gaaende rundt for aa kikke paa utvalget og "lagerfasilitetene". Det var ganske enkelt organisert i gater, en gate for poteter, en for tomater, en for lok osv. tilslutt kuliminerte det i boder som solgte litt av alt. Varene var ganske enkelt spredt utover i sekker og titt og ofte fant vi en Cholita (lokalt folkeslag, hvor damene er svaert karakteristisk kledd med lag paa lag med skjort og en bitteliten hatt paa hodet) sovende oppa loken eller blandt appelsinene. Under ser dere bilde av to Cholitaer paa bytur.

Cholitas paa bytur

Vi har ogsaa rukket aa faa inn en liten klatreokt i hoyden sammen med Sergio, en lokal mountainguide som Magnus kjente fra sist han var her. En herlig fyr som driver med alt fra guiding av turister i fjellene til aa lage dokumentar om loshunder i La Paz. (han er egentlig Biolog). Vi klatret paa en bergart som heter konglomerat, mitt forste mote med denne bergarten som igrunn er veldig pussig. Det ser ut som brunrod betong ispedd runde stener av en annen uidentifiserbar av meg bergart. Pussig aa klatre paa og relativ glatt i sola. Som dere ser under blaaste det veldig paa toppen ogsaa denne dagen, men veldig goy aa klatre litt igjen. Og veldig slitsomt i hoyden, ble andpusten av den letteste rute.

 

 I dag hadde vi halvveis planlagt en fjelltur, men Magnus ble litt daarlig i magen. (man blir VELDIG godt kjent paa tur ;-) og vi valgte derfor aa utsette turen litt. Fikk derfor sett VM bomben Spania-Sveits til frokost, det var jo saa spennende at jeg vurderer aa begynne aa folge med paa fotball..

On the road again

Endelig! Etter to mnd "hjemme" føles det fantastisk å være på veien igjen. Takk for all overnattingsplass og moro som dere der hjemme i Norge har laga for meg de siste to mnd. Er takknemlig for alle senger jeg har lånt, middager som har blitt laget og turer jeg har vært på med dere.

Nå er jeg i selveste New York sammen med Magnus. Et lite tips til alle som skal over dammen.. Ikke glem å fylle ut ESTA skjemaet online.. Det gjorde nemlig vi og det er ingen suksess. Vi kom opp på Gardemoen med sekkene våre og kom så langt som til insjekkingskøen før vi i det hele tatt hadde hørt om at ESTA var gått online. Dermed ble det neglebiting og ufrivillig kaffepause mens vi så flyet vårt ta av mot drømmenes land uten oss. Heldigvis ble vi approved for innreise innen neste flyavgang. To timer forsinket, men veldig glad for å være på vei. Magnus fikk bytta statsborgerskap, så han er nå den stolte innbygger av Nord Korea iflg ESTA.

Vel framme i NY fikk vi kommet oss på hostellet vårt i Brooklyn, veldig hyggelig hostell i noe som ser ut som et kunstnersamfunn/industriområde. Herlig mix av folk og kule spisesteder av typen "dette kan umulig være her, ser ut som bakveien inn til en take out pizza sjappe" som viser seg å være verdens kuleste restaurant så snart du kommer innafor. 7 stop med subway'en og vi er midt på Manhattan.

Første kvelden ble vi overmannet av jet lag og sovnet ganske kjapt etter middag, avtalte at klokka måtte være noe med ti før det var lov å legge seg. Ca ett over halv ti tenker jeg at undertegnede sov sote drommer. (er naa i Lima og derfor ingen norske bokstaver mer..)

Neste dag var sondag, og vi hadde lyst aa oppleve en gospelgudstjeneste i Harlem som forste post paa programmet. Subway til Harlem og se etter velkledde mennesker som saa ut som de skulle i kirken var oppskriften tenkte vi.. Det ble litt vanskelig skulle det vise seg, men til slutt kom vi i snakk med ei hyggelig dame paa en slakterbutikk som mente at vi kunne vel dra i kirka hennes. Det viste seg aa vaere en populaer kirke for turister, det var nemlig ko utenfor kirka naar vi kom dit. Men det var ikke forste sondag de hadde gudstjeneste med turister, vi ble skippa opp paa mezzaninen og tillatelse til aa gaa naar vi ville da gudstjenesten var 2 timer lang. Vi ble revet med av gospelsang og en stand up komiker av en prest saa for vi visste ordet av det var 2,5 timer passert og vi holdt hender med lokale brothers and sisters til siste sangen. Veldig flott opplevelse som anbefales om en skal til NY.

Jeg har siden jeg var liten og spilte Last Ninja paa commandore 64 dromt om aa se central park, og hva fikk jeg se i parken? En vaskeekte ninja!!! Det var nemlig Japan dag i parken og vedkommende hadde sikkert vaert med paa noe greier ifbm det. Etter noe som foltes som milevis med vandring rundt for aa se paa diverse sigther i NY ble kvelden rundet av med Jazzkonsert pa legendariske Birdland Jazzclub hvor vi opplevde afrikansk-cubansk storband.

Dag tre ble startet med Empire State Building, kan jo nesten ikke besoke NY uten aa ta en titt fra oven. Vaeret var nydelig og sikten var mindblowing, hvilken enorm by. Etter dette turiststuntet var det shopping paa agendaen, jeg har lenge gaatt aa siklet paa et nytt camera og hadde faat anbefalt en butikk av en kar i sportsbutikk. Det er den sykeste shoppingopplevelsen jeg noensinne har hatt, idet du traar innafor dora er det som om alle som jobber der horer til paa 60 tallet eller noe. Alle som jobber der er joder med hatt og korketrekker som kinnskjegg. Hele butikken er lagt opp med samleband under disken og i taket, saa vi gikk bare i en loype fra inngangsdora og via kameraavdelingen for vi vips syçtod ute paa gata igjen med vaert vaart kamera uten aa helt ha rukket aa oppfatte at vi shoppet. Superdyktig betjening og en helt raa logistikk paa sjappa. B&H er navnet, 3 bloks fra Empire.

Resten av NY oppholdet gikk med til aa se Times Square, Little Italy, Meatpacking district, Greenwich, Ground Zero, Fifth Avenue. Og til aa treffe Birgitte, ei veldig skjonn venninne av meg som for oyeblikket bor i NY. Utrolig goy aa se henne igjen etter 1/2 aar siden sist. Takk for hjelpa med pakkene vennen!!

Vi hadde egentlig skikkelig god tid den siste dagen, men dette klarte vi aa rote bort med enna mer trasking rundt i byen. Naar vi endelig kom oss til bussen som skulle ta oss til fluplassen var det bare 2 timer til flyet vart skulle gaa. Atter en gang neglebiting og dette rekker vi ALDRI tanker suste gjennom hodet, 45 min for flyet skulle gaa var vi paa flyplassen. Snek i alle koer man kunne snike i og lop tvers igjennom flyplassen for aa innse at flyet var forsinket. Ja, ja.. vi kom oss med iallefall.

PS: Pappa, fant ikke pub´en din, men var iallefall i gata og leta som du ser..