Med lue og lusekofte i jungelen

"Trenger ikke dunjakke og ullundertoy i jungelen vel? Legger det igjen jeg ass...."

Uidentifisert gnagerfamilie, aner ikke hva de heter..

Tidlige morgentimer paa fjellet for solen stod opp gikk vi aa dromte om hvor deilig det skulle bli aa komme seg ned til jungelen aa faa litt varme for Magnus stikker hjem til Norge. Vi hadde tre uker tidligere vaert som snarest innom jungelen naar vi syklet fra Sorata til Guanay og da var det shorts vaer. Vi badet til og med i elva til lunsj den ene dagen. Overraskelsen var derfor stor naar vi landet paa Rurrenabaque airport og innsaa at det var jaevlig kaldt ute. Alle varme klaer laa igjen paa hotellet i La Paz, jeg hadde ikke med meg lue engang. BRRRR! Vaerre ble det da jeg oppdaget at ingen hus i Rurre har vegger, kun myggnetting og tak og at alle serveringsteder bare har tilnaermet uteservering med meny basert paa laaaangt varmere forhold. Iskald ol og frozen drinks er ikke det jeg har mest lyst paaa naar jeg hakker tenner. 

Vi var effektive naar vi ankom og fikk booket oss med paa en tur til Pampas'en neste morgen. Satset paa at vaeret bedret seg ila natten og at baattur opp gjennom elven paa Pampas'en ville bli en solfyllt dag. Desverre vaaknet vi til taktfast regn utenfor myggnettingen. Jeg hadde iallefall med regnbukse, som dermed ble forste gang siden barnehagen at jeg har hatt paa regnbukse. (Familien nordhus eier ikke regntoy..) Magnus derimot hadde en heller lite vanntett bukse aa kle paa seg mot det iskalde holjeregnet. Men vi la allikevel i vei mot to dager og en natt for aa se paa dyrelivet. Forste del av turen var en tre timer i jeep paa en standard Boliviansk grusvei som i regnet forandret seg til et gjormebad. Etter spennende tre timer med sladding hit og dit p.g.a daarlige bakdekk og med boliviansk musikk paa full guffe var vi klare for en tre timers baatur i aapen baat oppover elven. Dyrelivet var naturlig nok ikke paa sitt beste i det iskalde regnet, men fikk da sett flere krokodillevarianter, rare dyr fra gnagerfamilien, rosa delfiner og en hel haug med ulike fugler. Jeg var mest happy med delfiner, endelig fikk jeg hilst paa Flipper. Kveldsutflukt for aa se oynene til krokodillene reflektere i lyset fra hodelykten var ogsaa spennende. Masse store orange oyne som lyste mot oss mellom buskene, ganske kult skue for en kaalhandler fra Kirkenes.

 en sulten krokodille...

Natten bak myggnettingen ble iskald, ett pledd var det vi fikk aa holde varmen med. Det ble derfor nok en natt med alle klaerne paa i fosterstilling. Morgenen grydde og frokost kom paa bordet, all den varme te'en hadde vi drukket opp dagen for, saa da brast haapet om aa faa tilfort noe varmt til den frosne kroppen. Kokken hadde iallefall bakt smultringer og annet fettholdig bakverk til frokost saa kaloriinntaket var det ingenting aa si paa. Vi droppet tilbudet om baatur for aa fiske piraja og rullet oss inn i vaert vaart pledd mens vi ventet paa retur til Rurre. De andre i vaar gruppe skulle vaere tre dager, saa vi byttet om til vaer vaar annnen gruppe og forberedte oss paa baaturen tilbake til bilen. Heldigvis hadde vaar spansktalende engelskguide helt glemt av at vi skulle hjem en dag tidligere og vi maatte sitte i baugen paa vaer vaar baat hjem. Ryggen til regnet var et godt alternativ spor du meg.  Vel fremme ved bilene var det fortsatt uklart om vi hadde plasser tilbake til by'n. "jeg tror det kommer to biler" var svaret vi fikk fra han som hadde faatt oss i fanget, senere fikk vi utpekt en bil med aapent panser og syv Bolivianere glanende ned i motorrommet. Bilen saa ikke ut til aa vill starte med det forste saa det var bare aa ta livet med ro en stund til. Tilslutt fikk vi endelig stuet oss inn i en jeep med 6 andre og tatt fatt paa hjemveien. Nok en spennende biltur med 2x180gr snurr paa den glatte veien. Ikke kjedelig aa kjore bil i Bolivia! Paa kvelden hooket vi opp med gjengen fra bilen og da kom vi paa at vi hadde mott hverandre tidligere paa restaurant i La Paz. Hilde og Torbjorn hadde skravlet med nabobordet en kveld og det var samme gjengen som vi var paa pampasen med. Small world!

Alejandro fra Pampasturen hadde anbefalt at vi maatte spise pa Campo del Casa i Rurre. Naar sovnen var gnidd ut av oynenen etter nattens favntak strenet vi rett og fikk den beste frokosten siden Jeanettes frokost i Oslo naar vi dro. En fantastisk varm kakao (den var saa god at jeg maate bestille to kopper) laget av bonner fra traer i omraadet, verdens beste muesli med frukt og honning, omelett og croisant fra det lokale franske bakeriet. Jeg var i himmelen og gledet meg til middag paa samme sted. Vi hooket opp med tre fra Pampas turen og dro tilbake for middag. Dama som eier stedet lager all maten fra bunnen av og det tar to timer eller mer aa faa maten, men hvilken gudommelig mat. Jeg valgte dagens fisk med ingefaer og honningsaus, samt potetpure og blomkaalterte som tilbehor. Fisken var en lokal variant, fisket i Beni river. Blanqadillo eller noe i den duren, iallefall en hvit fisk paa rundt 10 kg fikk jeg vite. Smakte i naerheten av kveite og traff meg midt i hjertet. MMMMMM!!

 Veldig fornoyd med aa ha faat kjopt lue (ja den er jaevlig stygg)

Siden det hadde vaert saa kaldt valgte vi aa utsette turen var inn i selve jungelen med en dag. Vaermeldingen sa at det skulle bli et tre dagers vaervindu fra mandag/tirsdag av. Vi dro mandag og vaeret var saann passe, opphold og lettskyet, rundt 15 grader. Til min store glede og enorme lettelse ble det varmere og varmere etterhvert som vi naermet oss Serere, stedet vi skulle tilbringe de neste 3 dagene og 2 nettene vaare. Vi hadde booket tur med Madidi travel, Serere er deres private park utenfor selve Madidi nasjonalpark. Stedet drives non-profit og med en okologiosk profil. Vi ble onsket velkommen til dette herlige stedet av Cappuchin apekatter i traerne og sola paa himmelen. Endelig kunne jeg ta av en av de to ullgenserne jeg hadde hatt paa nonstop de siste 4 dagene. Dagene gikk med til hikingturer innover i jungelen for aa se etter spennende dyr, fugler og planter. Vi fikk sett baade smaa chinchilla aper, tarantella, raadyr, jungelhone, skreamingbird, en liten kamelon, mange giftige maur baade smaa og gigantiske, samt masse fugler jeg ikke aner navnet paa. Og selvfolgelig drossevis av planter og traer som hadde baade den ene og andre egenskapen. Digga jungelen og kunne lett tilbringt flere dager der, iallefall etter at sola kom tilbake.

En liten Chinchilla apekatt i treet

 Tarantella

Fisketur til solen gaar ned

 

Guiden vaar og et stort tre..

Transport frem og tilbake var 19 seters smaafly, ganske kult aa fly alongside Huayna Potosi i solnedgangen. Ikke saa kult aa fly ned til jungelen i "stiv kuling". Sideveis flyvninger er ikke min greie.

                                                   Toppen av Huayna Potosi

                                                                       Flystripa i Rurre

      Bagasjehandtering i Rurre

      Transportmidlet til og fra Rurre

Huayna Potosi og Illimani

Kjapp rehab (som Torbjorn sa det) i byen i to netter og deretter ut paa nok en tur i Bolivias fjell. Maalet denne gangen er den relativt turistifiserte Huayna Potosi paa 6088 m.o.h. Mange byraaer kjorer guidede turer paa 2 dager og 1 natt med uakklimatiserte klienter (turister). Greit nok kjorer de baerere og sover paa refugioen, men det er likefullt litt lotteri aa gaa opp paa 6000m uten akklimatisering. Jeg har jo etterhvert innsett at jeg er paa tur med noen selvpinere, vi har derfor ikke oppe til diskusjon om det skal baeres eller ikke. Vi kjorer telt og baerer da vel tinga vaare selv!! ;-) Skal innromme at knaerne ble tunge i bakkene opp til basecamp paa 5130 meter med sekken paa ryggen. Litt misunnelig i blikket naar jeg saa tomreipa turister plystre seg opp til refugio.

Bjorn og Oyvind pumper vann til teamet 

Paa forhand hadde vi faat hore av Sergio at det ikke var vann i campen, heldigvis har Hilde en rensepumpe saa vi fikk smeltet sno og renset til mat og drikke det neste dognet. Refugioen hadde ogsaa 1 cola og noen liter vann aa avse til teltboerlaget, pluss utedo. Luksus!!

Magnus og Hilde hadde bestemt seg for franskeruta opp til toppen, da fikk de 300 m med face aa bryne seg paa. Oyvind var campmanager grunnet sykdom. Jeg, Bjorn og Torbjorn gikk for normalveien. En 6 timers trasketur opp og 1-2 timer ned. De 10 forste minuttene var helt nydelige, etter det var hvert skritt en kamp. Kvalmen steg og steg i takt med hoydemeterne,og jeg kan takke den magiske kombinasjonen av paracet og ibux samt mine to taulagskamerater for at jeg satt paa toppen noyaktig 6 timer etter at vi forlot teltet. Underveis saa vi lysene fra El Alto skinne mot oss i nattemorket og vi fikk nyte soloppgangen, en vakker gaatur for de som har overskudd til aa nyte.

Sliiiiiiten paa 6088m.o.h

Illimani - 6429? m.o.h

To netter til paa rehab og teamet selet paa for Illimani, jeg var saa sliten etter Huayna og Condoriri at jeg paa forhaand bestemte meg for aa kun gaa opp til basecamp paa 5500m. to netter og en dag med rehab foltes for lite for ei forstereis jente som meg. Det var uansett verdt turen aa gaa opp til basecamp for det var en nydelig tur og kroppen fikk henta seg inn. Etappe en av turen var en tre timers kjoretur gjennom Star Wars lignende landskap og skarpe svinger med laaaaangt ned paa den ene siden. Deretter fikk vi oss to timer med gange oppover en nydelig dal til basecamp paa ca 4500 m. Veldig ydyllisk sted med saueflokker, lamaer og esler gressende paa alle kanter. Mektige Illimani var hele tiden i horisonten og trakk blikkene vaare oppover.

Standard hovedvei i Bolivia

Stakkars Oyvind var fortsatt ikke frisk, han hadde stadige pauser for aa rope paa "elgen" opp gjennom lia. Noe som sikkert hadde faatt de fleste til aa trekke seg fra aa skulle gaa opp til 6400 meter det neste dognet, men ikke Oyvind. Han ville ikke gi opp uten kamp etter aa ha tilbringt de siste to turene i camp uten aa faa sett noen topp. Neste dag var vi derfor fortsatt 6 personer i folget opp til High Camp, nok en herlig dag med gaaing i fantastiske landskaper. Solen som har fulgt oss hver eneste dag siden vi kom til landet stod hoyt paa himmelen ogsaa denne dagen. Vi kom alle noenlunde friske og raske opp til camp og dagens praktiske gjoremaal med vannpumping og koking ble unnagjort av Hilde og Bjorn. Jeg kunne legge meg i posen i 18.30 tiden, god og mett etter en deilig viltgryte fra drytech beholdningen. Akkompagnert av bre'ens ras og sprekkelyder fik jeg til slutt sove, godt aa vite at jeg ikke skulle staa opp klokken 02.00 for aa gaa 1000 hoydemeter. Ble uansett vekket av de andres ikke akkurat diskrete avmarsj paa morningen, har med to sosken i laget og det merkes. ;-) Neste gang jeg vaaknet var en brite som returnerte til camp med uforrettet sak, 6400 uten akklimatisering ble for toft. Deretter ble jeg tilslutt rykket ut av posen av at Magnus og Bjorn returnerte til Camp. De hadde "mistet" Oyvind allerede etter en halvtime, han var for syk til aa klare aa naa toppen. Magnus og Bjorn derimot var oppe og nede igjen paa imponerende 6,5 time fra high camp.

Solnedgang fra High Camp

Med troppene samlet igjen var det bare aa starte paa nedstigningen til landsbyen der vi hadde avtalt pick up. Saa var det hjem til La Paz atter en gang og ny runde paa steakhouse. Kroppen vil ha biff etter fjelltur ;-)

Fjelltopper og trafikkanarki

Saa var endelig tiden inne for litt hoye fjell og dype daler her i Bolivia. Fire norske klatrere er tilfeldigvis her samtidig med oss og vi har derfor teamet opp og hatt basecamp sammen en arbeidsuke ved Condoriri massivet.

Condoriri - La Cabesa De Condor i midten     

Basecamp ble etablert paa 4600 meter og rundt oss hadde vi klassikere som Peqeño Alphamayo, Cabesa de Condor, Pyramida Blanca osv. Alle et sted mellom 5000-5500 moh. eller deromkring. Desverre er det saann at bre'ene i denne enden av Cordillera Real er i ferd med aa trekke seg tilbake med saann ca 3 meter i aaret. Det er derfor endel mindre fast is og mer lost fjell paa toppene enn hva som er beskrevet i den 12 aar gamle foreren som er tilgjengelig for omraadet. Det ble derfor mange og lange diskusjoner i camp om hvor vi skulle prove oss forst og ikke. Tilslutt ble det enighet om aa gaa i ett taulag over breen og opp til Pequeño som forste tur, Hilde og Oyvind hadde lyst aa prove paa aa klatre face'en og vi andre ville gaa normalveien opp langs ryggen.

 Pequeño sett fra Pyramida Blanca

De fleste hadde ulike varianter av hoydepaavirkning, (utenom Magnus the Machine selvsagt og Hilde) hodepinetabletter ble tygget baade underveis og etter tur. Jeg og Torbjorn hadde en vond tur der hvert steg var hat baade opp og ned, godt at man kan vaere to om aa hate iallefall ;-) Tilslutt var alle paa toppen og trygt nede igjen. Ingenting som en varm sovepose etter lange turer.

 Torbjorn hater paa vei opp Pequeño

ENDELIG paa toppen

Vi hadde fire netter i camp, det var derfor mulighet for en tur til for vi ble hentet. Hilde og Bjorn fikk ticket Cabesa de Condor, den hoyeste toppen i omraadet. Ogsaa beskrevet som the most beautiful line of Bolivia. Magnus og Oyvind tok hjemmetjeneste i camp, mens jeg og Torbjorn valgte aa ta en tur paa Pyramida Blanca. Denne gangen funket baade jeg og Torbjorn mye bedre i hoyden og det ble en betraktelig lettere tur, heldigvis.Ikke hvaer dag jeg opplever blaa himmel, sol og vindstille paa over 5000 meter. Dumme som vi var hadde vi lagt igjen oks og stegjern ved breglippa, det ble derfor en aldri saa liten taulengde med klatring til toppen av fjellet istedenfor aa gaa snorenna som saa ut til aa vaere normalveien.

Undertegnede paa vei opp til Pyramida Blanca

Vi hadde leid Burros (eseltransport) inn til camp, men ut igjen hadde vi av en eller annen uforstaaelig grunn bestemt oss for at vi maatte klare aa baere sekkene vaare selv. Sergio var bestillt til klokken fem for aa hente oss, jeg og Torbjorn kom hjem fra tur kl fire og det er en time og gaa til bilen. Digg aa hive 20 kg paa ryggen og gaa videre etter ni timer paa tur. Heldigvis et underholdende landskap aa gaa tur i med lamaer, eselkaravaner, andre klatrere paa vei inn og ut, losbikkjer og cholitaer.

Vel fremme ved bilen hadde Sergio kjopt inn ol til alle mann og kvinner. Fantastisk hvor godt det er med en kald en etter noen netter i telt. Med ol i magen ble fokus flyttet til mat og diskusjonen om hvor vi skulle spise naar vi kom "hjem" til La Paz. Et steakhouse med deilig argentinsk biff ble bestemt og vi gledet oss stort etterhvert som vi saa byen naerme seg. Plutselig er vi midt inne i selve definisjonen paa en trafikk kork, vi er iover i motgaaende kjorefelt og alle biler staar helt i ro med samtlige sjoforer hengende paa hornet. Begge kjorefeltene er fyllt opp med biler som skel inn til byen, men ingen kommer fram. Det er en eller annen form for blokade paagaaende lengre frem faar vi vite. Biffen vi dromte om maatte derfor vente litt til og vi fikk en sigthseeing runde i El Alto som bonus.