Første viltobservasjon var en denne gjengen med finske rein. Hadde fått streng beskjed om at ser man et dyr er det viktig å rope ut hvilket dyr det er snakk om og ikke lov til å hyle ut andre ord eller lyder. Viltobservasjonene ble derfor meldt litt sent fra co-pilot noen ganger.
Da vi nærmet oss noe min bror kaller fjellet (vet ikke om 300 moh fortjener den betegnelsen?) innså vi at vi var for sent ute til å slippe unna kong vinter. Nyskifta vinterdekk med piggene ute var plutselig våre beste venner. Fokusnivået var intenst hos begge to idét vi beveget oss ut på glatta for første gang i år.
Vintergleden var av den kortvarige sorten på dag en, vel nede igjen fra "høyden" var veiene atter bare og vi fikk et møte med barndommens ferieminner når vi passerte flystripa i Finland. Fristelsen til å tråkke gassen i bånn er enorm på denne 8 felts veistubben midt inne i de dype finske timberskogarna. Noen kloke sjeler har engang for lenge siden sagt at man aldri må kjøre forbi en taxi. Men når taxien kjører sakte er det vel lov tenker vi og suser forbi på den brede vei. Vi suser avgårde med Muse live i bakgrunnen, glade for at veiene er tørre og fine synger vi med og synes at det er helt topp å være på tur. Helt til vi runder en sving og onkel finsk politi vifter oss inn for å be om føre- og vognkort. Nervøse finner vi fram papirer og smugkikker på laserpistolen til kollegaen, stode det ikke 120 på speedometret tro?? Onkel lar oss svette en god stund mens de studerer førerkort. Musikken og den gode stemningen er byttet ut med nervøse blikk og stillhet. "kør litt forsiktig videre, her er bare 110" sier onkel. " God tur videre". Puhhhhhh!! Takk ha en herrrlig dag videre du også hilser vi og ruller videre på vår vei.
14,5 timer etter start rullet vi inn på tunet til Stefan som vi skulle kjøpe hunder hos. Jeg var stuptrøtt og gleda meg til å stupe i seng før en ny og ennå lengre kjøretur hjem igjen via Narvik og opp Norge. STefan hadde helt andre planer, her skulle vi ut å teste bikkjer. På med varme klær og sele opp 18-spann foran den minste firhjuling noensinne konstruert for voksne. I lyset av en hodelykt som nådde til Stefans skotupper bar det ut i skogen "Line up, nu kør vi" sier Stefan med sin rolige stemme og bikkjene reiser seg for å starte turen. Det er den mest nervepirrende og morsomme turen jeg har hatt med bikkjer noensinne. Sparsomt med lys, og med null gummi på bremseklosser kjørte vi slalom i skogen. Speedometret viste at vi kjørte jevnt mellom 26-30 km/t ,på det kjappeste stod nåla på 36 km/t. Det er vilt fort for et hundespann å regne! "lugna ner nu grabbar" sier stefan og alle 18 hunder stanser for en liten pust. Jeg er fasinert av at det er mulig å få 18 hunder til å stå rolig ved bruk av kun stemmen.
En god natt med søvn og vi var klar for hjemveien med våre to nye venner Wicki og Ylvi med i bilen. Foran oss hadde vi endeløse mil med svenske juletrær på begge sider av veien. En heller umotiverende veistrekke i retning Kiruna hvor vi skulle hente reservedeler til sleder og nye seletøy. Vinteren var atter her igjen idet vi trillet ned mot Narvik. Gamlelandet, hurra! Nå kan det da ikke være så langt igjen tenker jeg... vi har 1000 km igjen melder min bror fra førersetet. En kjapp titt på klokka avslører at vi ikke rekker hjem i kveld, klokka er seks. Det er mørkt, og slapseføre på veiene. Vi ringer enn venn og spør om overnattingsplass, god nordnorsk gjestfrihet svikter aldri og fire timer senere er vi innlosjert hos Thomas. Nok en hundekjørerkollega av min kjære bror. En natt i ferdigvarmet campingvogn og deilig frokost på bordet fikk motivasjonen til å ta fatt på resterende 900 km til å stige.
Nydelig vinterføre møtte oss på Kvænangsfjellet og vi måtte stoppe for å nyte vårt vakre land noen minutter.
Like gøy var det ikke å ha lastebilene dundrene forbi på svingete og slapsete føre ned fra fjellet. Dagen før var det en stygg ulykke bare noen mil fra hvor vi overnattet der to stykker ble drept i møte med en lastebil som kom over i deres kjørebane.
Dag tre ble nok en lang dag på veien, når vi ankom Sollia stod triptelleren på 2970 km. Nært nok til at jeg sier tre hundre mil i bil. Og for de som lurer, ja jeg og brutter'n er fortsatt venner. ;-)
