Brasil e siste stopp for hjemreise til Norge (med innlagt omvei via Lima..) og har saa langt hadd to herlige uker lammi min gode venninne Inger.
Forste crux´et va aa finne hverandre paa flyplassen i Rio naar den ene kom fra Norge og den andre fra Argentina. Etter en dagsmars med sekk paa rygg og mage for aa finne Inger paa en annen terminal ble gjensynsgleden stor. Endelig tid for jentetur i Brasil. Paa toppen av det hele, Inger hadde med seg cheezedoodles og saltlakris i reisegave. MMMMMMMMMMM, lykke!
Crux nr to va aa skjonne seg paa portugisisken her nede. Et utrolig vakkert og musikalsk spraak, men akk saa vanskelig aa forstaa i begynnelsen. Vi virret rundt som to hodelose honer inne paa en restaurant og kunne virkelig ikke forstaa hvordan den fungerte. Heldigvis forbarmet to andre reisende med litt fartstid i Brasil seg over oss. Etter kjapp inforing i brasiliansk spisemonster fikk vi vaart forste mote med landets cuisine. Ikke overbevist ved forste forsok desverre, men det skulle komme senere anledninger.
De forste dagene ble tilbringt paa Copacabana helt til Felipe, en brasiliansk venn av meg sa at det ikke var snakk om at vi fikk lov til aa bo der. Han hadde venner som drev et hostel i Leblon vips var vi flyttet til det beste stroket i Rio. Veldig betryggende aa bo i et rolig strok av denne byen som alle advarer mot at er saa farlig. Vaart nye hjem ligger tre kvartaler fra Leblon beach (rett ved siden av Ipanema) og er et saakalt designhostel. Veldig nytt og fint, pluss at det skulle vise seg aa komme med mye bonusmateriale. For det forste er det ca 7,5 minutter aa gaa til stranden, for det andre er det masse restauranter og barer i naerheten og folka paa hostellet er fantastiske. Vi stod intetanende opp til frokost en morgen og kom i snakk med no folk under frokosten. Fotball kom opp som tema og plutselig var vi innvitert med til aa se Fluminense vs. Palmeiros paa legendariske Maracanã stadion. Det viser seg nemlig at den ene av tre eiere paa hostellet var tidligere president for Fluminense og dermed har livstidsbilletter til VIP tribunen. Maracanã stengte en kamp senere p.g.a restaureringsarbeide for world cup, det var derfor extra goy aa faa med seg en kamp her. Fotball er lidenskap og religion her i landet saa da bortelaget utlignet til 1-1 to minutter for slutt var det desperasjon og sorg rundt oss. Vi provde som best vi kunne aa holde maska og ikke smile slik at ingen skulle anklage oss for blasfemi mot fluminensereligionen. Best aa ikke yppe til braak, Brasilianerne er nemlig langsint naar det kommer til fotball, f.eks er de fortsatt sinna paa hele nasjonen Uruguay etter at de slo de i en hjemmekamp i 1952.
Litt sigthseeing horer jo ogsaa med naar man er i en saa ikonisk by som Rio. Vi fikk med oss vaar selvoppnevnte bodyguard Josef til Pão De Açùcar for aa se paa solnedgangen. Veldig turistifisert, sinnsykt dyrt, men allikevel en herlig opplevelse. Solnedgangen var nydelig med selveste jesus i bakgrunnen og endelig fikk jeg se hvorfor folk alltid sukker og sier aaaaaaaaaaaaahhhhhh, Vakre vakre Rio. Det er nemlig saann at man maa opp i hoyden for aa skjonne at Rio er en vakker by. (iallefall maatte jeg det). Midt i mellom alle klippene og havet ligger en by med ca 9 mill innbyggere. Et vakkert skue fra hoyden, men et sant kaos paa bakken. Etter fem dager med kaos var vi derfor klar for aa ta en tur ut i provinsen for aa shake ass´en litt i Bùzios. En sovning fiskerlandsby som ble satt paa kartet av Brigitte Bardot da hun ble tatt med dit av sin Brasilianske elsker en gang paa 70 tallet eller noe. Brigittes besok til stedet gjorde at det fikk status som en jet zet destinasjon og er naa lekeplass for Rios vakre og vellykkede. Tips til de som synes hverdagen er litt kjedelig og norge er litt graatt.. Dra til Bùzios en helg og dans deg gjennom natten, takk jaa til alle rare tilbud du har lyst aa bli med paa. Brasilianerne er veldig lett aa bli kjent med, iallefall om man er en platinablond med gronne oyne og en semiblond med blaa oyne. Det med annen oyefarge enn brun ser ut til aa fasinere Brasilianerne, kvinner som menn var snare til aa komme bort for aa lure paa hvor vi var fra siden vi hadde "saa vakre oyne" og dermed kom vi lett i snakk med ufattelig mange mennesker. Like morsomt som oyne synes de det er at vi ikke har det minste peiling paa sambadansing, protester mot aa danse var for dove orer. Her ble man bare revet med paa dansen uansett om det var frivillig eller ikke, skjelden har jeg ledd saa mye av meg selv. Hoftene mine er altfor stramt skrudd sammen og fungerer ikke i det hele tatt paa samme maate som brassene`s hofter. Morro lell og etter en stund med tvangsdans gikk det bedre selv for meg med diagnostisert norwegian stiffness syndrom.
Hoppende glad paa stranden i Bùzios
Vi vaaknet opp etter en natt med hoy partyforing og gikk ned til frokost, en av gutta paa frokosten lurte paa om vi ikke hadde lyst aa bli med til sostra hans. Vaeret var saann passe graatt uansett, saa vi takket ja til aa bli med til Cabo San Frio for aa hore pa litt livemusikk hos sostren til denne karen. I det vi kommer in dora er det bare til aa begynne aa le, sommerhus med svommebasseng, jaquzi, badstu og en veldig aapen bar kombinert med en overmusikalsk gjeng og et hus fyllt av musikkinstrumenter.. Vi lo og sang resten av dagen sammen med resten av denne herlige gjengen som spilte alt fra samba, rock og fortballsanger kontinuerlig i 8 timer eller saa.
Sambaspillende rockeband
All good things must come to an end, vi takket Bùzios for folget og dro videre til Isla Grande for litt avslapping. IG er en sinnsykt vakker oy to timer fra Rio. Vi var uheldige med vaeret og fikk derfor ikke utnyttet oyens potensiale til det fulle. Men vi en soldag paa Lopez Mendez som har rykte paa seg for aa vaere en av de vakreste strendene i Brasil. Aa komme seg fra denne oyen skulle ikke vaere saa enkelt, vi hadde nemlig ingen kontanter og ingen tok kort. Gode raad var dyre som de sier, hva gjor vi?? 30 min for siste fergen var gaatt oynet inger haap i lommeboken til et par paa romantisk ferie. Vi fikk betale middagen deres med kort og hadde dermed akkurat nok cash til aa komme oss til Rio.
Ingers siste dager i Rio ble endelig solfylt, stranden ble hoyt prioritert. Som takk for besoket ble vi tatt med paa den lokale baren hvor venner samlet seg for aa spille samba hver fredag. Da vi var de eneste turistene ble det selvfolgelig stor stas aa spille og synge for oss til vi ble helçt rort av all oppmerksomheten. Sambabandet spilte og laerte oss sangen, damene paa stedet utstyrte oss med "risteinstrument" og laerte oss trinnene i sambaen. Det var bare aa gi seg over til slutt og la det staa til, herlige brasil og dets energi kommer til aa sitte i minnet lenge.
