Familylife part two

Recoleta

Det ble noen bonusdager i Buenos Aires som jeg har provd aa utnytte som best mulig. 2 uker med spansktimer er unnagjort. Skjonner at det kan vaere provoserende for dere som jobber og staar opp tidlig hver dag, men jeg synes det var et sabla slit aa staa opp kl 06.30 for aa ta toget til skolen hver dag. Naar jeg saa forst kom dit var det veldig goy, masse morsomme mennesker og et funn av en spansklaererinne. Dagene har vaert fylt med sigthseeing i medelevers respektive bydeler naar de er i BA. Mest imponert var jeg nok av kirkegaarden i Recoleta. Her kan de rike bygge monumenter for aa vise hvor rike de er ogsaa naar de er dode. Facinerende!

Et gatehjorne i Recoleta

Graven til Evita

Skolen viser seg ogsaa aa vaere et funn av en skole. Paa ettermiddagen og i helgene arrangerer de turer hvor enn det matte vaere. Saa naar muligheten for aa dra aa teste Polo kom opp var jeg ikke vond aa be. Sammen med fire andre fra skolen leide jeg bil og kjorte ut til bondelandet utenfor BA. Utenfor en liten by kalt Mercedes har en tidligere profesjonell polospiller slaatt seg til ro med sine 60 hester og to polobaner. Det aa kjore bil i BA er ikke helt det samme som i trygge Norge, det var spennende nok aa komme seg ut av byen uten riper i lakken og dertilhorende whiplash. Naar vi saa kom oss ut av byen var det like spennende aa navigere seg fram til Estanciaen (ranchen) blandt alle de enorme ranchene i omraadet.

Slutt paa veien og vi ANER ikke hvor vi er..

Vel fremme etter diverse omkjoringer blir vi mott av verdens hyggeligste polospiller paa verdens fineste ranch. Vi faar utdelt hjelmer, leggbeskyttere og hver sin hest. Min heter sjarmerende nok Gaasemor (pa spansk) og er ikke veldig imponert over at vi skal spille polo sammen.

Klar for polo

De andre var alle nybegynnere paa hesteryggen, men det var ingen kjaere mor for noen. Forst 1,5 time med lett introduksjon og en herlig tur i omraadet. Saa fikk rompene hvile litt mens vi spiste deilig asado fra parillaen. Jeg er blitt en storspiser her nede og fikk i meg mer enn min andel kjott, umulig aa stoppe naar det er saa godt. Litt dessert paa toppen av det hele og vi var klare for aa spille Polo. Aa styre en hest med to hender, null stress. Aa styre en hest med venstre haand og slaa en ball paa strl med en tennisball i full gallopp... VELDIG vanskelig, og ikke minst fysisk krevende. Har aldri vaert saa sliten paa hesteryggen noensinne. Etter en time med aa prove aa treffe ballen var vi helt utslitte og gikk for aa se de proffe spille.

Meg og Pancita

Profesjonelle jugadores del Polo

Etter aa ha provd spillet selv var jeg intet mindre enn imponert over aa se hvordan det skal gjores. 4 paa hvert lag spiller 8x8 minutter i full gallopp. Underveis bytter de hester flere ganger da hestene rett og slett blir utkjort av aa lope nonstop. Jeg hadde problemer nok med aa treffe ballen paa hoyre side av hesten min, disse gutta spiller paa begge sider og mellom bena paa hesten om det er nodvendig. Skulle onske jeg hadde mer tid til aa laere dette spillet, ble veldig fasinert. Desverre er det nok ikke noe for min okonomi.. jeg har ikke raad til 10 hester...

MMMMMMMMMM!

Bor fortsatt hos min 70 aar gamle og svaert fargerike "adoptivmor" og ble sondag morgen vekket til en deilig frokost i 10.00 tiden. Frokosten ble avlost av at ei venninne kom med hjemmelaget caneloni og friske jordbaer for lunsj for Nico og Christina kom med kake og te i to tiden. Som for aa toppe hele dagen ble jeg innvitert paa asado hos Nico og Christina. Unodvendig aa nevne at jeg rullet i seng paa kvelden.

Nico, Christina og jeg neier pent for selvutloser ;-)

Caminito

Family life

Aa reise alene betyr at man ofte blir "adoptert" av andre reisende for kortere eller lengre perioden av reisen. Lite ante jeg at jeg skulle bli adoptert av en hel slekt naar jeg takket ja til aa ta folge med Julien og Mosse fra Tupiza til Cordoba. Siste lunsjen paa Tupiza-Uyuni turen foreslo to Sveitsiske gutter ( J og M) at jeg kunne ta bussen sammen med dem ned til Cordoba (som er mer eller mindre paa veien til Buenos Aires).  Jeg tenkte at det er jo digg aa slippe 20 timer og grensekryssing alene, avtalte aa mote guttene paa bussterminalen neste formiddag. Julien sier da at "jeg har en kusine i en liten by utenfor Cordoba, de har en ekstra seng..." Dermed ble en busstur til familiebesok og en natt hos kusina ble til fem. Jeg provde kjope bussbillett for aa dra tidligere (vil jo ikke trenge meg paa), men det var ingen som ville hore paa at jeg skulle dra noe tidligere til BA enn gutta. Ila fem dager rekker jeg aa bli kjent med denne fantastiske Sveitsisk/Argentinske familien som er altfor stor til aa ramse opp alle. Men de tar imot meg med aapne armer som om jeg var en av deres egne. Mamman og pappan til Julien er ogsaa paa tur i Argentina og jeg faar hilst paa bade dem og alt av tanter, onkler, barn, bikkjer og venner.

glad for a slippe aa reise alene :-)

Sondager i Argentina betyr Asado, grilling av store stykker kjott og samling av slekta. Det er ikke tvil i mitt hjerte, det er det beste kjottet jeg noensinne har smakt. Arbeidsfordelingen er enkel: mannen griller, damene lager salat. Deretter setter man seg rundt langbordet og spiser runde paa runde med kjott og salat. Saann ca 1 kg rent kjott per pers. MMMMMMMMMMMMMMMMMMM!

Spising er en stor del av dagen i Argentina

Det viser seg at en av guttene "mine" innehar et kunstnerisk talent og han dekorerer den ene veggen i butikken til kusina med et fantastisk veggmaleri. Som takk for jobben foraerer Yenna ham en piercing som han da velger aa faa plassert i navelen (bare for goy). Lenge siden jeg har ledd saa mye som naar jeg og Mosse fikk vaere vitne til at Julien ble piercet. Det tok ikke lange tiden for han angret og ville ha den ut igjen. Bare saa det er sagt, navlepiercing ser ikke bra ut paa gutter.

Den stolte kunstner med belonningen for arbeidet

Etter all spisingen og sene kvelder med film folte vi for litt pafyll av historie og kultur. Alta Gracia er en by i naerheten av Cordoba med endel interesant historie aa faa med seg.Vi besokte forst et jesuittkloster fra 1700-tallet, greit nok. Men etterpaa besokte vi barndomshjemmet til Che, det var virkelig spennende aa faa med seg. Her var baade motorsykkelen hans og brevene som han skrev til familien og ikke minst Fidel for han dode i Bolivia. Snakk om aa virkelig sloss for det man tror paa, et fasinerende museum som Fidel har besokt sammen med sin gode venn Chavez for noen aar siden.

Fra familiealbumet til Che

Smaabylivet ble etterhvert byttet ut med storbylivet aka Buenos Aires. Vi tok en nattbuss til BA, ble plukket opp paa buss-stoppet og dro direkte paa fisketur! En herlig kar ved navn Nico hentet oss og tok oss med ut paa elva en times kjoring utenfor BA. Mosse hadde aldri fisket for og var svert spent paa denne nye fritidsaktiviteten. Desverre gikk det tre timer hvor alle andre enn stakkars Mosse fikk masse fisk, han var ikke helt overbevist om at dette var hans nye hobby. En liten lur i solen hjalp heldigvis paa fiskelykken saa middagen ble berget. 20 timer paa bussen, 10 timer paa elva (faktisk) og dagen var ennaa ikke over. Vi var innvitert til aa mote ennaa mere slekt, denne gangen av den yngre generasjon. Tidenes lengste dag ble avsluttet med "cumbria dance marathon" kl 06.30. Cumbria er den foretrukne rytmen her i BA og kan best beskrives som musikken man horer paa sirkus. Bare til aa laa det staa til og danse som best man kan, for du slipper ikke unna.

Mosse's forste fisk noensinne

Dagen derpaa var det tid for ennaa mer tradisjoner i form av empanadaparty. (alt handler fortsatt om mat i denne nasjonen) Ennaa flere familiemedlemmer aa hilse paa, tror jeg er oppe i 42 eller noe deromkring.

For aa runde av to uker med gutta mine er vi innvitert paa nok en asado middag paafolgende dag. Om den forste var fantastisk er denne middagen utenomjordisk, argentinsk kjott fortjener sitt rykte og folkene som bor her er enna bedre. Jeg kan ikke annet enn fole meg heldig som faae ta del i alt dette. Gutta mine er naa dratt hjem til Sveits og jeg er igjen i BA ennaa noen dager.

Neste destinasjon blir Rio de Janeiro via Uruguay. Min kjaere venninne Inger kommer til Rio for to uker med intens livsnyting.

Flying solo

Tiden var kommet for at min gode venn Magnus maatte reise hjem til gamlelandet og forlate meg alene i Bolivia. Spent paa hvordan solotilvaerelsen i Sor Amerika kom til aa bli tuslet jeg ned til frokost, i det jeg bestillte en kopp te horte jeg norsk bak ryggen min. To norske studenter paa tur rundt om i SA. Vi hooket opp for dagen og utforsket kulturlivet i La Paz. Fotoutstilling kombinert med aa laere om Fransiskaner ordnen i La Paz. Laerte at konserveringsarbeidet i Bolivia ikke er som i Norge, de har langt mer kunstnerisk frihet i Bolivia. Et gammelt kloster fra 1700 tallet var delt i to p.g.a veibygging, jesus ble malt blaa fordi han hang paa en vegg som skulle males blaa (enda veggen hadde vaert hvit i aarhundrer...) det var diskolys bak jomfrustatuen og mye annet hoderystende konserveringsarbeide var blitt utfort i denne nydelige bygningen.

Jeg hadde booket billett paa 18 timers busstur til Tupiza for aa gjore en tur til Uyuni saltorken, jeg og to tyske jenter var de eneste turistene. Resten av bussen var overfylt av Bolivianere paa tur, jeg hadde gleden av aa dele sete med en svaert saa snakkesalig kar. Fikk dermed utfordret min sparsommelige spansk til de grader. Etter 18 timer ved siden av hverandre lurte han paa om jeg ville komme aa bo hos ham (etter at vi hadde etablert at vi begge var single), jeg takket hoflig nei og dro paa hostel i stede.

Tupiza var lekeplassen til Butch Cassidy og Sundance Kid i gode gamle dager. Landskapet er som hentet ut fra gamle spagetti western filmer og du kan ikke dra herfra uten aa ta en tur paa hesteryggen. Overtalte fire andre til aa bli med ut paa eventyr. En guide paa en annen tur sa til meg at "in Bolivia everything is possible, nothing is safe". Saa var det ogsaa med ridetur, vi fikk utdelt en cowboyhatt istedefor hjelm og opplaeringen i hvordan man rir var fravaerende. Vi hadde uansett en nydelig dag paa hesteryggen i et fasinerende landskap.

Neste dag hadde jeg booket meg inn paa en firedagers Tupiza - Uyuni tur. Chris fra USA (som ogsaa var med paa rideturen), meg selv og et par fra nederland delte jeep og det meste annet i de neste fire dagene.

Tilsammen kjorer man ca 1200 km ila fire dager, det betyr MYE tid paa humpete veier i Jeep. Paa dag to maatte vi staa opp kl 04.30 for aa klare aa gjore unna dagens etappe innen rimelig tid. Vi fire i jeepen fant raskt tonen (som man sier) og hadde ingen problemer med aa faa de lange etappene med kjoring til aa bli morsomme. Det store maalet med turen var selvsagt salt-orkenen utenfor Uyuni, men for vi kom saa langt fikk vi see og oppleve mange fantastiske steder. Vi fikk se laguner som p.g.a mineralene i grunnen fikk ulik farge paa vannet, vi fikk se Emuer, Rosa Flamingoer, Lamaer, Jacuñas (en slektning av lamaen), orkenrev og noen superkule gjorme geysirer. Jeg ble imponert over mangfoldet som aapenbarte seg paa dette relativt lille omraadet. I tillegg til det jeg allerede har nevnt var det ogsaa mange vulkaner, hvorav en har status som semi aktiv. Det vil si at det ryker litt fra den...

Alle vulkanene gjor at det er veldig spennende fjellformasjoner langs ruta, mest kjent av dem alle er "steintreet" som er formet av vulkansk skum og deretter slipt ned av vind og vaer gjennom tidene. Visstnok er det et gigantisk buldreomraade i naerheten av Uyuni orkenen. Desverre fikk jeg ikke utforsket dette denne gangen. Bostandarden paa turen var relativ "basic", det var derfor deilig aa faa skrellet av seg klaerne og hoppet opp i en varm kilde utpaa dag to. Etter nesten 18 timer i bil paa to dager var det herlig aa kjenne det varme vannet lose opp alle stive muskler. Baksiden av denne luksusen var at ganske mange bla daarlige av kombinasjonen varmt vann/hoyde/sliten. To i min bil gikk rett i bakken naar de kom opp fra vannet og folte seg kvalme en stund. Mange steder paa turen er man ganske hoyt og (5000 m er hoyeste punkt) og vi sov ogsaa i hoyden. For de som ikke var akklimatisert var dette relativt toft, diamox'en min ble delt ut til hoydesyke medreisende.

Siste natten overnattet vi paa et hotell laget av salt, ganske kul bygning og den varmeste natten paa turen. Her traff vi ogsaa mange av de andre jeepene som gjor samme tur. Det ble nok en morsom kveld med mye latter og herlige mat fra vaar medbrakte kokk Louisa.

Siste dagen var kommet og vi maatte grytidlig opp for aa faa med oss soloppgangen over saltorkenen. Digg aa endelig kjore paa solid underlag igjen og slippe all humpingen for en stund. Soloppgangen ble foreviget og vi ble servert frokost ved en "oy" i orkenen med 1000 aar gamle kaktuser paa alle kanter.

Saa var det endelig tid for saltorkenen og hovedattraksjonen som er aa ta bilder der man eksprimenterer med avstander og tar morsomme bilder av alt og alle. Som f.eks. leke at man er oppi en te kopp eller andre klassikere. Vi hadde det iallefall goy en ganske lang stund.

Turen ble avsluttet med en tur til togkirkegaarden utenfor Uyuni, i likhet med byen var dette et begredelig og forsoplet omraade. Et deprimerende sted rett og slett. Prikken over i'en var at minibanken i Uyuni ikke virket og at alle bankene var stengt i to dager. Jeg prover meg derfor som barmhjertelig samaritan og har laant 1000 kr til Chris som ikke hadde penger til aa komme seg ut av byen eller betale for turen. Tror paa det gode i folk og satser paa at det gaar bra.

Neste destinasjon er Argentina, har hort noe rykter om bra kjott der saa maa ned og teste.