Shopping i en hundekjører's liv

Shopping i en hundekjører's liv

mandag 8. november 2010

300 mil i bil

Reisen i den store verden er over, men trangen til å være "on the road" var ikke over og takket derfor gjerne ja til å være med som Dj, motivator, fartskontrollør, servitør,dokumentarfotograf, viltobservatør og co-pilot når min hundeslede kjørende bror hadde fått tilslaget på to superbikkjer sånn ca midt i Sverige. Mor sendte  med niste slik som bare mødre kan. I posen fant vi alt man trenger til 300 mil i bil. Termos med varm kaffe, brødskiver, knekkebrød, vann og mengder med snop. Min jobb ble å porsjonere ut kaffe, mat og snop i riktig øyeblikk. Med vinteren rett rundt hjørnet ble reisen planlagt ila ca tre sekunder når tilslaget på bikkjene kom, kjørte vi med det samme kunne vi slippe unna snøslaps og glatte veier. Trodde vi..

Første viltobservasjon var en denne gjengen med finske rein. Hadde fått streng beskjed om at ser man et dyr er det viktig å rope ut hvilket dyr det er snakk om og ikke lov til å hyle ut andre ord eller lyder. Viltobservasjonene ble derfor meldt litt sent fra co-pilot noen ganger.

Da vi nærmet oss noe min bror kaller fjellet (vet ikke om 300 moh fortjener den betegnelsen?) innså vi at vi var for sent ute til å slippe unna kong vinter. Nyskifta vinterdekk med piggene ute var plutselig våre beste venner. Fokusnivået var intenst hos begge to idét vi beveget oss ut på glatta for første gang i år.


Vintergleden var av den kortvarige sorten på dag en, vel nede igjen fra "høyden" var veiene atter bare og vi fikk et møte med barndommens ferieminner når vi passerte flystripa i Finland. Fristelsen til å tråkke gassen i bånn er enorm på denne 8 felts veistubben midt inne i de dype finske timberskogarna. Noen kloke sjeler har engang for lenge siden sagt at man aldri må kjøre forbi en taxi. Men når taxien kjører sakte er det vel lov tenker vi og suser forbi på den brede vei. Vi suser avgårde med Muse live i bakgrunnen, glade for at veiene er tørre og fine synger vi med og synes at det er helt topp å være på tur. Helt til vi runder en sving og onkel finsk politi vifter oss inn for å be om føre- og vognkort. Nervøse finner vi fram papirer og smugkikker på laserpistolen til kollegaen, stode det ikke 120 på speedometret tro?? Onkel lar oss svette en god stund mens de studerer førerkort. Musikken og den gode stemningen er byttet ut med nervøse blikk og stillhet. "kør litt forsiktig videre, her er bare 110" sier onkel. " God tur videre". Puhhhhhh!! Takk ha en herrrlig dag videre du også hilser vi og ruller videre på vår vei.

14,5 timer etter start rullet vi inn på tunet til Stefan som vi skulle kjøpe hunder hos. Jeg var stuptrøtt og gleda meg til å stupe i seng før en ny og ennå lengre kjøretur hjem igjen via Narvik og opp Norge. STefan hadde helt andre planer, her skulle vi ut å teste bikkjer. På med varme klær og sele opp 18-spann foran den minste firhjuling noensinne konstruert for voksne. I lyset av en hodelykt som nådde til Stefans skotupper bar det ut i skogen  "Line up, nu kør vi" sier Stefan med sin rolige stemme og bikkjene reiser seg for å starte turen. Det er den mest nervepirrende og morsomme turen jeg har hatt med bikkjer noensinne. Sparsomt med lys, og med null gummi på bremseklosser kjørte vi slalom i skogen. Speedometret viste at vi kjørte jevnt mellom 26-30 km/t ,på det kjappeste stod nåla på 36 km/t. Det er vilt fort for et hundespann å regne! "lugna ner nu grabbar" sier stefan og alle 18 hunder stanser for en liten pust. Jeg er fasinert av at det er mulig å få 18 hunder til å stå rolig ved bruk av kun stemmen.


En god natt med søvn og vi var klar for hjemveien med våre to nye venner Wicki og Ylvi med i bilen. Foran oss hadde vi endeløse mil med svenske juletrær på begge sider av veien. En heller umotiverende veistrekke i retning Kiruna hvor vi skulle hente reservedeler til sleder og nye seletøy. Vinteren var atter her igjen idet vi trillet ned mot Narvik. Gamlelandet, hurra! Nå kan det da ikke være så langt igjen tenker jeg... vi har 1000 km igjen melder min bror fra førersetet. En kjapp titt på klokka avslører at vi ikke rekker hjem i kveld, klokka er seks. Det er mørkt, og slapseføre på veiene. Vi ringer enn venn og spør om overnattingsplass, god nordnorsk gjestfrihet svikter aldri og fire timer senere er vi innlosjert hos Thomas. Nok en hundekjørerkollega av min kjære bror. En natt i ferdigvarmet campingvogn og deilig frokost på bordet fikk motivasjonen til å ta fatt på resterende 900 km til å stige.

Nydelig vinterføre møtte oss på Kvænangsfjellet og vi måtte stoppe for å nyte vårt vakre land noen minutter.
                                          



Like gøy var det ikke å ha lastebilene dundrene forbi på svingete og slapsete føre ned fra fjellet. Dagen før var det en stygg ulykke bare noen mil fra hvor vi overnattet der to stykker ble drept i møte med en lastebil som kom over i deres kjørebane.

Dag tre ble nok en lang dag på veien, når vi ankom Sollia stod triptelleren på 2970 km. Nært nok til at jeg sier tre hundre mil i bil. Og for de som lurer, ja jeg og brutter'n er fortsatt venner. ;-)


tirsdag 14. september 2010

Todo love? Si, Todo Love por favor...


Brasil e siste stopp for hjemreise til Norge (med innlagt omvei via Lima..) og har saa langt hadd to herlige uker lammi min gode venninne Inger.



Forste crux´et va aa finne hverandre paa flyplassen i Rio naar den ene kom fra Norge og den andre fra Argentina. Etter en dagsmars med sekk paa rygg og mage for aa finne Inger paa en annen terminal ble gjensynsgleden stor. Endelig tid for jentetur i Brasil. Paa toppen av det hele, Inger hadde med seg cheezedoodles og saltlakris i reisegave. MMMMMMMMMMM, lykke!



Crux nr to va aa skjonne seg paa portugisisken her nede. Et utrolig vakkert og musikalsk spraak, men akk saa vanskelig aa forstaa i begynnelsen. Vi virret rundt som to hodelose honer inne paa en restaurant og kunne virkelig ikke forstaa hvordan den fungerte. Heldigvis forbarmet to andre reisende med litt fartstid i Brasil seg over oss. Etter kjapp inforing i brasiliansk spisemonster fikk vi vaart forste mote med landets cuisine. Ikke overbevist ved forste forsok desverre, men det skulle komme senere anledninger.

De forste dagene ble tilbringt paa Copacabana helt til Felipe, en brasiliansk venn av meg sa at det ikke var snakk om at vi fikk lov til aa bo der. Han hadde venner som drev et hostel i Leblon vips var vi flyttet til det beste stroket i Rio. Veldig betryggende aa bo i et rolig strok av denne byen som alle advarer mot at er saa farlig. Vaart nye hjem ligger tre kvartaler fra Leblon beach (rett ved siden av Ipanema) og er et saakalt designhostel. Veldig nytt og fint, pluss at det skulle vise seg aa komme med mye bonusmateriale. For det forste er det ca 7,5 minutter aa gaa til stranden, for det andre er det masse restauranter og barer i naerheten og folka paa hostellet er fantastiske. Vi stod intetanende opp til frokost en morgen og kom i snakk med no folk under frokosten. Fotball kom opp som tema og plutselig var vi innvitert med til aa se Fluminense vs. Palmeiros paa legendariske Maracanã stadion. Det viser seg nemlig at den ene av tre eiere paa hostellet var tidligere president for Fluminense og dermed har livstidsbilletter til VIP tribunen. Maracanã stengte en kamp senere p.g.a restaureringsarbeide for world cup, det var derfor extra goy aa faa med seg en kamp her. Fotball er lidenskap og religion her i landet saa da bortelaget utlignet til 1-1 to minutter for slutt var det desperasjon og sorg rundt oss. Vi provde som best vi kunne aa holde maska og ikke smile slik at ingen skulle anklage oss for blasfemi mot fluminensereligionen. Best aa ikke yppe til braak, Brasilianerne er nemlig langsint naar det kommer til fotball, f.eks er de fortsatt sinna paa hele nasjonen Uruguay etter at de slo de i en hjemmekamp i 1952.



Litt sigthseeing horer jo ogsaa med naar man er i en saa ikonisk by som Rio. Vi fikk med oss vaar selvoppnevnte bodyguard Josef til  Pão De Açùcar for aa se paa solnedgangen. Veldig turistifisert, sinnsykt dyrt, men allikevel en herlig opplevelse. Solnedgangen var nydelig med selveste jesus i bakgrunnen og endelig fikk jeg se hvorfor folk alltid sukker og sier aaaaaaaaaaaaahhhhhh, Vakre vakre Rio. Det er nemlig saann at man maa opp i hoyden for aa skjonne at Rio er en vakker by. (iallefall maatte jeg det).  Midt i mellom alle klippene og havet ligger en by med ca 9 mill innbyggere. Et vakkert skue fra hoyden, men et sant kaos paa bakken. Etter fem dager med kaos var vi derfor klar for aa ta en tur ut i provinsen for aa shake ass´en litt i Bùzios. En sovning fiskerlandsby som ble satt paa kartet av Brigitte Bardot da hun ble tatt med dit av sin Brasilianske elsker en gang paa 70 tallet eller noe. Brigittes besok til stedet gjorde at det fikk status som en jet zet destinasjon og er naa lekeplass for Rios vakre og vellykkede. Tips til de som synes hverdagen er litt kjedelig og norge er litt graatt.. Dra til Bùzios en helg og dans deg gjennom natten, takk jaa til alle rare tilbud du har lyst aa bli med paa. Brasilianerne er veldig lett aa bli kjent med, iallefall om man er en platinablond med gronne oyne og en semiblond med blaa oyne. Det med annen oyefarge enn brun ser ut til aa fasinere Brasilianerne, kvinner som menn var snare til aa komme bort for aa lure paa hvor vi var fra siden vi hadde "saa vakre oyne" og dermed kom vi lett i snakk med ufattelig mange mennesker. Like morsomt som oyne synes de det er at vi ikke har det minste peiling paa sambadansing, protester mot aa danse var for dove orer. Her ble man bare revet med paa dansen uansett om det var frivillig eller ikke, skjelden har jeg ledd saa mye av meg selv. Hoftene mine er altfor stramt skrudd sammen og fungerer ikke i det hele tatt paa samme maate som brassene`s hofter. Morro lell og etter en stund med tvangsdans gikk det bedre selv for meg med diagnostisert norwegian stiffness syndrom.
Hoppende glad paa stranden i Bùzios

Vi vaaknet opp etter en natt med hoy partyforing og gikk ned til frokost, en av gutta paa frokosten lurte paa om vi ikke hadde lyst aa bli med til sostra hans. Vaeret var saann passe graatt uansett, saa vi takket ja til aa bli med til Cabo San Frio for aa hore pa litt livemusikk hos sostren til denne karen. I det vi kommer in dora er det bare til aa begynne aa le, sommerhus med svommebasseng, jaquzi, badstu og en veldig aapen bar kombinert med en overmusikalsk gjeng og et hus fyllt av musikkinstrumenter.. Vi lo og sang resten av dagen sammen med resten av denne herlige gjengen som spilte alt fra samba, rock og fortballsanger kontinuerlig i 8 timer eller saa.

 
Sambaspillende rockeband

All good things must come to an end, vi takket Bùzios for folget og dro videre til Isla Grande for litt avslapping. IG er en sinnsykt vakker oy to timer fra Rio. Vi var uheldige med vaeret og fikk derfor ikke utnyttet oyens potensiale til det fulle. Men vi en soldag paa Lopez Mendez som har rykte paa seg for aa vaere en av de vakreste strendene i Brasil. Aa komme seg fra denne oyen skulle ikke vaere saa enkelt, vi hadde nemlig ingen kontanter og ingen tok kort. Gode raad var dyre som de sier, hva gjor vi?? 30 min for siste fergen var gaatt oynet inger haap i lommeboken til et par paa romantisk ferie. Vi fikk betale middagen deres med kort og hadde dermed akkurat nok cash til aa komme oss til Rio.


Ingers siste dager i Rio ble endelig solfylt, stranden ble hoyt prioritert. Som takk for besoket ble vi tatt med paa den lokale baren hvor venner samlet seg for aa spille samba hver fredag. Da vi var de eneste turistene ble det selvfolgelig stor stas aa spille og synge for oss til vi ble helçt rort av all oppmerksomheten. Sambabandet spilte og laerte oss sangen, damene paa stedet utstyrte oss med "risteinstrument" og laerte oss trinnene i sambaen. Det var bare aa gi seg over til slutt og la det staa til, herlige brasil og dets energi kommer til aa sitte i minnet lenge.
Inger forlot meg og jeg var atter en gang overlatt til meg selv. Slukoret lusket jeg tilbake til hostellet og satte meg ved pc´n for aa furte over at jeg var alene. Heldigvis bodde det en norsk student paa samme sted og han innviterte meg med til aa bli med ut sammen med han og kompisene. Veldig hyggelig med en liten norsk forsamling rundt middagsbordet. Deretter gikk det slag i slag stort sett hele tiden. Fik meg en liten tur opp for aa hilse paa Jesus sammen med en annen samhosteller og er naa ferdigpakket til aa dra hjem til norge. 2 dager paa reisefot og jeg er hjemme i mitt Oslo. Vi sees, takk for folge paa turen. Veldig hyggelig med alle koselige kommentarer og tilbakemeldinger paa bloggen.

fredag 27. august 2010

Familylife part two

Recoleta
Det ble noen bonusdager i Buenos Aires som jeg har provd aa utnytte som best mulig. 2 uker med spansktimer er unnagjort. Skjonner at det kan vaere provoserende for dere som jobber og staar opp tidlig hver dag, men jeg synes det var et sabla slit aa staa opp kl 06.30 for aa ta toget til skolen hver dag. Naar jeg saa forst kom dit var det veldig goy, masse morsomme mennesker og et funn av en spansklaererinne. Dagene har vaert fylt med sigthseeing i medelevers respektive bydeler naar de er i BA. Mest imponert var jeg nok av kirkegaarden i Recoleta. Her kan de rike bygge monumenter for aa vise hvor rike de er ogsaa naar de er dode. Facinerende!


Et gatehjorne i Recoleta
Graven til Evita

Skolen viser seg ogsaa aa vaere et funn av en skole. Paa ettermiddagen og i helgene arrangerer de turer hvor enn det matte vaere. Saa naar muligheten for aa dra aa teste Polo kom opp var jeg ikke vond aa be. Sammen med fire andre fra skolen leide jeg bil og kjorte ut til bondelandet utenfor BA. Utenfor en liten by kalt Mercedes har en tidligere profesjonell polospiller slaatt seg til ro med sine 60 hester og to polobaner. Det aa kjore bil i BA er ikke helt det samme som i trygge Norge, det var spennende nok aa komme seg ut av byen uten riper i lakken og dertilhorende whiplash. Naar vi saa kom oss ut av byen var det like spennende aa navigere seg fram til Estanciaen (ranchen) blandt alle de enorme ranchene i omraadet.

Slutt paa veien og vi ANER ikke hvor vi er..

Vel fremme etter diverse omkjoringer blir vi mott av verdens hyggeligste polospiller paa verdens fineste ranch. Vi faar utdelt hjelmer, leggbeskyttere og hver sin hest. Min heter sjarmerende nok Gaasemor (pa spansk) og er ikke veldig imponert over at vi skal spille polo sammen.

Klar for polo

De andre var alle nybegynnere paa hesteryggen, men det var ingen kjaere mor for noen. Forst 1,5 time med lett introduksjon og en herlig tur i omraadet. Saa fikk rompene hvile litt mens vi spiste deilig asado fra parillaen. Jeg er blitt en storspiser her nede og fikk i meg mer enn min andel kjott, umulig aa stoppe naar det er saa godt. Litt dessert paa toppen av det hele og vi var klare for aa spille Polo. Aa styre en hest med to hender, null stress. Aa styre en hest med venstre haand og slaa en ball paa strl med en tennisball i full gallopp... VELDIG vanskelig, og ikke minst fysisk krevende. Har aldri vaert saa sliten paa hesteryggen noensinne. Etter en time med aa prove aa treffe ballen var vi helt utslitte og gikk for aa se de proffe spille.

Meg og Pancita

Profesjonelle jugadores del Polo

Etter aa ha provd spillet selv var jeg intet mindre enn imponert over aa se hvordan det skal gjores. 4 paa hvert lag spiller 8x8 minutter i full gallopp. Underveis bytter de hester flere ganger da hestene rett og slett blir utkjort av aa lope nonstop. Jeg hadde problemer nok med aa treffe ballen paa hoyre side av hesten min, disse gutta spiller paa begge sider og mellom bena paa hesten om det er nodvendig. Skulle onske jeg hadde mer tid til aa laere dette spillet, ble veldig fasinert. Desverre er det nok ikke noe for min okonomi.. jeg har ikke raad til 10 hester...


MMMMMMMMMM!

Bor fortsatt hos min 70 aar gamle og svaert fargerike "adoptivmor" og ble sondag morgen vekket til en deilig frokost i 10.00 tiden. Frokosten ble avlost av at ei venninne kom med hjemmelaget caneloni og friske jordbaer for lunsj for Nico og Christina kom med kake og te i to tiden. Som for aa toppe hele dagen ble jeg innvitert paa asado hos Nico og Christina. Unodvendig aa nevne at jeg rullet i seng paa kvelden.


Nico, Christina og jeg neier pent for selvutloser ;-)
Caminito

fredag 20. august 2010

Family life

Aa reise alene betyr at man ofte blir "adoptert" av andre reisende for kortere eller lengre perioden av reisen. Lite ante jeg at jeg skulle bli adoptert av en hel slekt naar jeg takket ja til aa ta folge med Julien og Mosse fra Tupiza til Cordoba. Siste lunsjen paa Tupiza-Uyuni turen foreslo to Sveitsiske gutter ( J og M) at jeg kunne ta bussen sammen med dem ned til Cordoba (som er mer eller mindre paa veien til Buenos Aires).  Jeg tenkte at det er jo digg aa slippe 20 timer og grensekryssing alene, avtalte aa mote guttene paa bussterminalen neste formiddag. Julien sier da at "jeg har en kusine i en liten by utenfor Cordoba, de har en ekstra seng..." Dermed ble en busstur til familiebesok og en natt hos kusina ble til fem. Jeg provde kjope bussbillett for aa dra tidligere (vil jo ikke trenge meg paa), men det var ingen som ville hore paa at jeg skulle dra noe tidligere til BA enn gutta. Ila fem dager rekker jeg aa bli kjent med denne fantastiske Sveitsisk/Argentinske familien som er altfor stor til aa ramse opp alle. Men de tar imot meg med aapne armer som om jeg var en av deres egne. Mamman og pappan til Julien er ogsaa paa tur i Argentina og jeg faar hilst paa bade dem og alt av tanter, onkler, barn, bikkjer og venner.


glad for a slippe aa reise alene :-)

Sondager i Argentina betyr Asado, grilling av store stykker kjott og samling av slekta. Det er ikke tvil i mitt hjerte, det er det beste kjottet jeg noensinne har smakt. Arbeidsfordelingen er enkel: mannen griller, damene lager salat. Deretter setter man seg rundt langbordet og spiser runde paa runde med kjott og salat. Saann ca 1 kg rent kjott per pers. MMMMMMMMMMMMMMMMMMM!


Spising er en stor del av dagen i Argentina

Det viser seg at en av guttene "mine" innehar et kunstnerisk talent og han dekorerer den ene veggen i butikken til kusina med et fantastisk veggmaleri. Som takk for jobben foraerer Yenna ham en piercing som han da velger aa faa plassert i navelen (bare for goy). Lenge siden jeg har ledd saa mye som naar jeg og Mosse fikk vaere vitne til at Julien ble piercet. Det tok ikke lange tiden for han angret og ville ha den ut igjen. Bare saa det er sagt, navlepiercing ser ikke bra ut paa gutter.


Den stolte kunstner med belonningen for arbeidet

Etter all spisingen og sene kvelder med film folte vi for litt pafyll av historie og kultur. Alta Gracia er en by i naerheten av Cordoba med endel interesant historie aa faa med seg.Vi besokte forst et jesuittkloster fra 1700-tallet, greit nok. Men etterpaa besokte vi barndomshjemmet til Che, det var virkelig spennende aa faa med seg. Her var baade motorsykkelen hans og brevene som han skrev til familien og ikke minst Fidel for han dode i Bolivia. Snakk om aa virkelig sloss for det man tror paa, et fasinerende museum som Fidel har besokt sammen med sin gode venn Chavez for noen aar siden.


Fra familiealbumet til Che

Smaabylivet ble etterhvert byttet ut med storbylivet aka Buenos Aires. Vi tok en nattbuss til BA, ble plukket opp paa buss-stoppet og dro direkte paa fisketur! En herlig kar ved navn Nico hentet oss og tok oss med ut paa elva en times kjoring utenfor BA. Mosse hadde aldri fisket for og var svert spent paa denne nye fritidsaktiviteten. Desverre gikk det tre timer hvor alle andre enn stakkars Mosse fikk masse fisk, han var ikke helt overbevist om at dette var hans nye hobby. En liten lur i solen hjalp heldigvis paa fiskelykken saa middagen ble berget. 20 timer paa bussen, 10 timer paa elva (faktisk) og dagen var ennaa ikke over. Vi var innvitert til aa mote ennaa mere slekt, denne gangen av den yngre generasjon. Tidenes lengste dag ble avsluttet med "cumbria dance marathon" kl 06.30. Cumbria er den foretrukne rytmen her i BA og kan best beskrives som musikken man horer paa sirkus. Bare til aa laa det staa til og danse som best man kan, for du slipper ikke unna.


Mosse's forste fisk noensinne

Dagen derpaa var det tid for ennaa mer tradisjoner i form av empanadaparty. (alt handler fortsatt om mat i denne nasjonen) Ennaa flere familiemedlemmer aa hilse paa, tror jeg er oppe i 42 eller noe deromkring.

For aa runde av to uker med gutta mine er vi innvitert paa nok en asado middag paafolgende dag. Om den forste var fantastisk er denne middagen utenomjordisk, argentinsk kjott fortjener sitt rykte og folkene som bor her er enna bedre. Jeg kan ikke annet enn fole meg heldig som faae ta del i alt dette. Gutta mine er naa dratt hjem til Sveits og jeg er igjen i BA ennaa noen dager.

Neste destinasjon blir Rio de Janeiro via Uruguay. Min kjaere venninne Inger kommer til Rio for to uker med intens livsnyting.

torsdag 5. august 2010

Flying solo


Tiden var kommet for at min gode venn Magnus maatte reise hjem til gamlelandet og forlate meg alene i Bolivia. Spent paa hvordan solotilvaerelsen i Sor Amerika kom til aa bli tuslet jeg ned til frokost, i det jeg bestillte en kopp te horte jeg norsk bak ryggen min. To norske studenter paa tur rundt om i SA. Vi hooket opp for dagen og utforsket kulturlivet i La Paz. Fotoutstilling kombinert med aa laere om Fransiskaner ordnen i La Paz. Laerte at konserveringsarbeidet i Bolivia ikke er som i Norge, de har langt mer kunstnerisk frihet i Bolivia. Et gammelt kloster fra 1700 tallet var delt i to p.g.a veibygging, jesus ble malt blaa fordi han hang paa en vegg som skulle males blaa (enda veggen hadde vaert hvit i aarhundrer...) det var diskolys bak jomfrustatuen og mye annet hoderystende konserveringsarbeide var blitt utfort i denne nydelige bygningen.

Jeg hadde booket billett paa 18 timers busstur til Tupiza for aa gjore en tur til Uyuni saltorken, jeg og to tyske jenter var de eneste turistene. Resten av bussen var overfylt av Bolivianere paa tur, jeg hadde gleden av aa dele sete med en svaert saa snakkesalig kar. Fikk dermed utfordret min sparsommelige spansk til de grader. Etter 18 timer ved siden av hverandre lurte han paa om jeg ville komme aa bo hos ham (etter at vi hadde etablert at vi begge var single), jeg takket hoflig nei og dro paa hostel i stede.

Tupiza var lekeplassen til Butch Cassidy og Sundance Kid i gode gamle dager. Landskapet er som hentet ut fra gamle spagetti western filmer og du kan ikke dra herfra uten aa ta en tur paa hesteryggen. Overtalte fire andre til aa bli med ut paa eventyr. En guide paa en annen tur sa til meg at "in Bolivia everything is possible, nothing is safe". Saa var det ogsaa med ridetur, vi fikk utdelt en cowboyhatt istedefor hjelm og opplaeringen i hvordan man rir var fravaerende. Vi hadde uansett en nydelig dag paa hesteryggen i et fasinerende landskap.

Neste dag hadde jeg booket meg inn paa en firedagers Tupiza - Uyuni tur. Chris fra USA (som ogsaa var med paa rideturen), meg selv og et par fra nederland delte jeep og det meste annet i de neste fire dagene.
Tilsammen kjorer man ca 1200 km ila fire dager, det betyr MYE tid paa humpete veier i Jeep. Paa dag to maatte vi staa opp kl 04.30 for aa klare aa gjore unna dagens etappe innen rimelig tid. Vi fire i jeepen fant raskt tonen (som man sier) og hadde ingen problemer med aa faa de lange etappene med kjoring til aa bli morsomme. Det store maalet med turen var selvsagt salt-orkenen utenfor Uyuni, men for vi kom saa langt fikk vi see og oppleve mange fantastiske steder. Vi fikk se laguner som p.g.a mineralene i grunnen fikk ulik farge paa vannet, vi fikk se Emuer, Rosa Flamingoer, Lamaer, Jacuñas (en slektning av lamaen), orkenrev og noen superkule gjorme geysirer. Jeg ble imponert over mangfoldet som aapenbarte seg paa dette relativt lille omraadet. I tillegg til det jeg allerede har nevnt var det ogsaa mange vulkaner, hvorav en har status som semi aktiv. Det vil si at det ryker litt fra den...
Alle vulkanene gjor at det er veldig spennende fjellformasjoner langs ruta, mest kjent av dem alle er "steintreet" som er formet av vulkansk skum og deretter slipt ned av vind og vaer gjennom tidene. Visstnok er det et gigantisk buldreomraade i naerheten av Uyuni orkenen. Desverre fikk jeg ikke utforsket dette denne gangen. Bostandarden paa turen var relativ "basic", det var derfor deilig aa faa skrellet av seg klaerne og hoppet opp i en varm kilde utpaa dag to. Etter nesten 18 timer i bil paa to dager var det herlig aa kjenne det varme vannet lose opp alle stive muskler. Baksiden av denne luksusen var at ganske mange bla daarlige av kombinasjonen varmt vann/hoyde/sliten. To i min bil gikk rett i bakken naar de kom opp fra vannet og folte seg kvalme en stund. Mange steder paa turen er man ganske hoyt og (5000 m er hoyeste punkt) og vi sov ogsaa i hoyden. For de som ikke var akklimatisert var dette relativt toft, diamox'en min ble delt ut til hoydesyke medreisende.

Siste natten overnattet vi paa et hotell laget av salt, ganske kul bygning og den varmeste natten paa turen. Her traff vi ogsaa mange av de andre jeepene som gjor samme tur. Det ble nok en morsom kveld med mye latter og herlige mat fra vaar medbrakte kokk Louisa.

Siste dagen var kommet og vi maatte grytidlig opp for aa faa med oss soloppgangen over saltorkenen. Digg aa endelig kjore paa solid underlag igjen og slippe all humpingen for en stund. Soloppgangen ble foreviget og vi ble servert frokost ved en "oy" i orkenen med 1000 aar gamle kaktuser paa alle kanter.


Saa var det endelig tid for saltorkenen og hovedattraksjonen som er aa ta bilder der man eksprimenterer med avstander og tar morsomme bilder av alt og alle. Som f.eks. leke at man er oppi en te kopp eller andre klassikere. Vi hadde det iallefall goy en ganske lang stund.

Turen ble avsluttet med en tur til togkirkegaarden utenfor Uyuni, i likhet med byen var dette et begredelig og forsoplet omraade. Et deprimerende sted rett og slett. Prikken over i'en var at minibanken i Uyuni ikke virket og at alle bankene var stengt i to dager. Jeg prover meg derfor som barmhjertelig samaritan og har laant 1000 kr til Chris som ikke hadde penger til aa komme seg ut av byen eller betale for turen. Tror paa det gode i folk og satser paa at det gaar bra.

Neste destinasjon er Argentina, har hort noe rykter om bra kjott der saa maa ned og teste.

torsdag 22. juli 2010

Med lue og lusekofte i jungelen

"Trenger ikke dunjakke og ullundertoy i jungelen vel? Legger det igjen jeg ass...."
Uidentifisert gnagerfamilie, aner ikke hva de heter..

Tidlige morgentimer paa fjellet for solen stod opp gikk vi aa dromte om hvor deilig det skulle bli aa komme seg ned til jungelen aa faa litt varme for Magnus stikker hjem til Norge. Vi hadde tre uker tidligere vaert som snarest innom jungelen naar vi syklet fra Sorata til Guanay og da var det shorts vaer. Vi badet til og med i elva til lunsj den ene dagen. Overraskelsen var derfor stor naar vi landet paa Rurrenabaque airport og innsaa at det var jaevlig kaldt ute. Alle varme klaer laa igjen paa hotellet i La Paz, jeg hadde ikke med meg lue engang. BRRRR! Vaerre ble det da jeg oppdaget at ingen hus i Rurre har vegger, kun myggnetting og tak og at alle serveringsteder bare har tilnaermet uteservering med meny basert paa laaaangt varmere forhold. Iskald ol og frozen drinks er ikke det jeg har mest lyst paaa naar jeg hakker tenner. 

Vi var effektive naar vi ankom og fikk booket oss med paa en tur til Pampas'en neste morgen. Satset paa at vaeret bedret seg ila natten og at baattur opp gjennom elven paa Pampas'en ville bli en solfyllt dag. Desverre vaaknet vi til taktfast regn utenfor myggnettingen. Jeg hadde iallefall med regnbukse, som dermed ble forste gang siden barnehagen at jeg har hatt paa regnbukse. (Familien nordhus eier ikke regntoy..) Magnus derimot hadde en heller lite vanntett bukse aa kle paa seg mot det iskalde holjeregnet. Men vi la allikevel i vei mot to dager og en natt for aa se paa dyrelivet. Forste del av turen var en tre timer i jeep paa en standard Boliviansk grusvei som i regnet forandret seg til et gjormebad. Etter spennende tre timer med sladding hit og dit p.g.a daarlige bakdekk og med boliviansk musikk paa full guffe var vi klare for en tre timers baatur i aapen baat oppover elven. Dyrelivet var naturlig nok ikke paa sitt beste i det iskalde regnet, men fikk da sett flere krokodillevarianter, rare dyr fra gnagerfamilien, rosa delfiner og en hel haug med ulike fugler. Jeg var mest happy med delfiner, endelig fikk jeg hilst paa Flipper. Kveldsutflukt for aa se oynene til krokodillene reflektere i lyset fra hodelykten var ogsaa spennende. Masse store orange oyne som lyste mot oss mellom buskene, ganske kult skue for en kaalhandler fra Kirkenes.
 en sulten krokodille...

Natten bak myggnettingen ble iskald, ett pledd var det vi fikk aa holde varmen med. Det ble derfor nok en natt med alle klaerne paa i fosterstilling. Morgenen grydde og frokost kom paa bordet, all den varme te'en hadde vi drukket opp dagen for, saa da brast haapet om aa faa tilfort noe varmt til den frosne kroppen. Kokken hadde iallefall bakt smultringer og annet fettholdig bakverk til frokost saa kaloriinntaket var det ingenting aa si paa. Vi droppet tilbudet om baatur for aa fiske piraja og rullet oss inn i vaert vaart pledd mens vi ventet paa retur til Rurre. De andre i vaar gruppe skulle vaere tre dager, saa vi byttet om til vaer vaar annnen gruppe og forberedte oss paa baaturen tilbake til bilen. Heldigvis hadde vaar spansktalende engelskguide helt glemt av at vi skulle hjem en dag tidligere og vi maatte sitte i baugen paa vaer vaar baat hjem. Ryggen til regnet var et godt alternativ spor du meg.  Vel fremme ved bilene var det fortsatt uklart om vi hadde plasser tilbake til by'n. "jeg tror det kommer to biler" var svaret vi fikk fra han som hadde faatt oss i fanget, senere fikk vi utpekt en bil med aapent panser og syv Bolivianere glanende ned i motorrommet. Bilen saa ikke ut til aa vill starte med det forste saa det var bare aa ta livet med ro en stund til. Tilslutt fikk vi endelig stuet oss inn i en jeep med 6 andre og tatt fatt paa hjemveien. Nok en spennende biltur med 2x180gr snurr paa den glatte veien. Ikke kjedelig aa kjore bil i Bolivia! Paa kvelden hooket vi opp med gjengen fra bilen og da kom vi paa at vi hadde mott hverandre tidligere paa restaurant i La Paz. Hilde og Torbjorn hadde skravlet med nabobordet en kveld og det var samme gjengen som vi var paa pampasen med. Small world!

Alejandro fra Pampasturen hadde anbefalt at vi maatte spise pa Campo del Casa i Rurre. Naar sovnen var gnidd ut av oynenen etter nattens favntak strenet vi rett og fikk den beste frokosten siden Jeanettes frokost i Oslo naar vi dro. En fantastisk varm kakao (den var saa god at jeg maate bestille to kopper) laget av bonner fra traer i omraadet, verdens beste muesli med frukt og honning, omelett og croisant fra det lokale franske bakeriet. Jeg var i himmelen og gledet meg til middag paa samme sted. Vi hooket opp med tre fra Pampas turen og dro tilbake for middag. Dama som eier stedet lager all maten fra bunnen av og det tar to timer eller mer aa faa maten, men hvilken gudommelig mat. Jeg valgte dagens fisk med ingefaer og honningsaus, samt potetpure og blomkaalterte som tilbehor. Fisken var en lokal variant, fisket i Beni river. Blanqadillo eller noe i den duren, iallefall en hvit fisk paa rundt 10 kg fikk jeg vite. Smakte i naerheten av kveite og traff meg midt i hjertet. MMMMMM!!

 Veldig fornoyd med aa ha faat kjopt lue (ja den er jaevlig stygg)

Siden det hadde vaert saa kaldt valgte vi aa utsette turen var inn i selve jungelen med en dag. Vaermeldingen sa at det skulle bli et tre dagers vaervindu fra mandag/tirsdag av. Vi dro mandag og vaeret var saann passe, opphold og lettskyet, rundt 15 grader. Til min store glede og enorme lettelse ble det varmere og varmere etterhvert som vi naermet oss Serere, stedet vi skulle tilbringe de neste 3 dagene og 2 nettene vaare. Vi hadde booket tur med Madidi travel, Serere er deres private park utenfor selve Madidi nasjonalpark. Stedet drives non-profit og med en okologiosk profil. Vi ble onsket velkommen til dette herlige stedet av Cappuchin apekatter i traerne og sola paa himmelen. Endelig kunne jeg ta av en av de to ullgenserne jeg hadde hatt paa nonstop de siste 4 dagene. Dagene gikk med til hikingturer innover i jungelen for aa se etter spennende dyr, fugler og planter. Vi fikk sett baade smaa chinchilla aper, tarantella, raadyr, jungelhone, skreamingbird, en liten kamelon, mange giftige maur baade smaa og gigantiske, samt masse fugler jeg ikke aner navnet paa. Og selvfolgelig drossevis av planter og traer som hadde baade den ene og andre egenskapen. Digga jungelen og kunne lett tilbringt flere dager der, iallefall etter at sola kom tilbake.

En liten Chinchilla apekatt i treet

 Tarantella

Fisketur til solen gaar ned

Guiden vaar og et stort tre..

Transport frem og tilbake var 19 seters smaafly, ganske kult aa fly alongside Huayna Potosi i solnedgangen. Ikke saa kult aa fly ned til jungelen i "stiv kuling". Sideveis flyvninger er ikke min greie.

                                                   Toppen av Huayna Potosi


                                                                       Flystripa i Rurre

      Bagasjehandtering i Rurre

      Transportmidlet til og fra Rurre