Borte bra, hjemme...ikke så værst det heller

Landet i Oslo påskeaften og ble ønsket velkommen av Jeanette og Lars i det som har blitt deres felles leilighet mens jeg har vært på tur. På ekte Jeanette vis var bordet dekket med deilig brunsj og jeg fikk påske-egg fullt av masse digg smågodt. Selv om savnet etter Australia er en verkebyll i magen er det godt å komme "hjem" også.

Har også fått lagt inn en liten tur til Solstad gård for buldring og skravling. Alltid hyggelig å komme på gårdsbesøk til Kristin og Vegard, favorittmåltidet fiskeboller kom kjapt på bordet og jeg fikk en oppdatering om alle de crazy stuntene de finner på. (les: bryllup og barn). Ann Magrit og Magnus dukket også opp og det ble en super kveld på låven.


Magnus og jeg har lenge planlagt å dra på tur når jeg kom hjem fra etappe en av reisen. Værmeldinger ble sjekket og Bohus ble valgt ut som reisemål. Roald som er en venn av Magnus ville også på tur og snart var vi tre stykker i bilen på vei mot det store utlandet. Tradisjonen tro var det stopp på Svinesund for å kjøpe mat og kilosvis med smågodt til turen. Desverre begynte det å falle vann fra himmelen ila formiddagen og vi bestemte oss for å starte dagen med lunsj under taket til Klubb-stugan. Lunsjen var over og regnet fortsatte, vi satte opp teltet og dro på sigthseeing istedenfor å klatre. Underveis i sigthseeingen fikk vi tilbud om å ta inn på hytta til Lars Magnus og Hanne for natten. Glade og fornøyde pakket vi igjen ned teltet og koste oss innendørs resten av dagen.

Ny dag og et fantastisk vær! Solen skinte fra blå himmel og vi fikk en herlig dag med klatring på Välserød. Berlinerboller fraktet opp i hetta mi til standplass, tørr granitt og crag'et for oss selv. Foruten om to sterke svensker som løp opp et par ruter og forsvant i samme tempo. Før vi visste ordet av det var klokken syv og det var på tide å pakke sammen for kvelden og treffe resten av crewet som skulle bo i hytta til Lars Magnus og Hanne.

Siste opptelling viste 9 munner å mette rundt bordet og undertegnede fikk brettet opp ermene ved kjøkkenbenken slik at alle fikk mat. Fordelen var at jeg slapp unna oppvasken, foretrekker langt på vei matlaging før oppvask. ;-)

Etter dette gikk det slag i slag med fantastisk vårvær og nydelig klatring på hemmelig sted. Godt å reise med folk som kjenner destinasjonen man skal til, Bohus intet unntak. De erfarne Bohus farerne tok crewet med til nærmest uoppdagede perler hvor vi fikk være alene på feltet tross sesongåpningshelg. Lange klatreøkter og ennå lengre kvelder rundt middagsbordet oppsummerer en herlig helg. Nå er det en uke med Oslo før 6 (lange?) uker i Nord. Skal bli supert å se familien igjen. Bursdagsfeiring for Johan på fredag, 7 år! Tante gleder seg. :-)

Eirin

Leaving on a jetplane, don't know when I'll be back again...

For tilbake skal jeg, til dette vidunderlige landet down under. Er nå på flyplassen i Hong Kong, har 15 effektive flytimer igjen før jeg har bena mine på norsk jord en periode. Siste uken har som alle andre uker gått i et rasende tempo.

Vi startet uken med seilturen i Whitsunday. Båten vår var en riktig så smekker liten sak som ga oss følelsen av å være på seiltur, heldigvis mindre turistifisert enn først fryktet. Båten var full med 12 passasjerer + 3 mannskap. Egentlig skulle det bare være to mannskap, men vi bar heldig å få med oss en canadier med gudebenådet sangstemme og gitar. Øl, fullmåne, trivelige medpassasjerer og konsert på dekk var en fantastisk opplevelse. Desverre var ikke ettereffekten etter Ului syklonen ikke helt borte ennå, vannet var grumsete og det var lite liv å se. Steder som til vanlig var stappet med havskilpadder og delfiner var på vår tur rimelig dødt. Det morsomste med snorklingen ble superhelt-draktene vi måtte ikke oss før hver badetur. Det er endel giftige maneter i havet rundt Whitsunday, man må derfor ta på "stingersuit" før man hopper i havet der. Det ble mye latter på dekk da samtlige måtte ikle seg stingersuit i str pølseskinn og dykkemaske.

Etter to dager på seilbåt var det på tide å fly ned mot Sydney for å rekke flyet hjem til Norge. Vi skulle som kjent fly ut fra Hamilton Island og måtte derfor ta ferge ut til flystripen. Nordmenn som vi er ville vi naturligvis ha med oss siste rest av solståler for dagen og satte oss derfor på øverste dekk ute. I begeistringen over den nydelige utsikten reiste jeg meg for å se over ripa, med det resultatet at hatten som jeg har bodd i siden Byron ble blåst av meg og fløy over rekkverket på akterenden. Gleden var stor når jeg fant den igjen ytterst ute på akterenden, vippende i vinden bak en liten kant. Jeg tok sjansen på å klatre over sperringene på fergen og er fortsatt lykkelig hatteeier.

Ben og guttene hadde innvitert oss til å bo leiligheten deres når vi kom tilbake til Sydney. Vi hadde derfor avtalt med Gareth at vi skulle ankomme sent Onsdag kveld.. Men han var ikke hjemme og hadde heller ikke sagt ifra til Lee. Han ble derfor mildt sagt overrasket over at det ringte på døren. Stakkars Lee hadde egentlig lagt seg, men vi ble tatt imot med
åpne armer uansett. Han disket opp med de nydeligste varme kyllingsandwhich'ene til oss, fylte opp rødvinsglass og forsynte oss med rene håndkler før han igjen stupte i seng. Den australske gjestfriheten kjenner visst ingen grenser. Er det rart jeg vil tilbake????

Eirin

Geografilekse....

Etter herlige 12 timer på nattbuss til Airlie Beach kom vi endelig frem til Whitsunday booking. Som følge av syklonen har det blitt lagt ut endel rimelige seilturer. Ved en feiltagelse ble vi tibydd å seile med "Silent Nigth", en av de litt mindre og raske båtene, for 380$. Normal pris ville vært 579$. Litt flaks skal man ha,for midt i feiringen av denne tabben fra bookingselskapet oppdaget vi vår egen tabbe. Vi hadde booket feil flybillett til ake til Sydney. Istedenfor å kjøpe flybillett fra Hamilton Island i Queensland, hadde vi booket billett fra Hamilton i New Zealand. Shit!! Feilen ble oppdaget når vi skulle kjøpe fergebillett til Hamilton Island og damen på billettkontoret opplyste om at det ikke gikk noen fly kl 16.00 fra Hamilton Island. Hva annet kan man gjøre enn å le av seg selv? Fikk heldigvis ringt til Virgin, spilte "stakkars naive turist" kortet mitt og slapp unna canselationfee på på 70$ og fikk ny billett. Nå fra riktig flyplass.

Når vi endelig kom oss inn på rommet vårt, som selvsagt ikke var klart når vi ankom, ble vi ønsket velkommen til Airlie beach av en brukt? kondom festet i takvifta, nøkkler som så veldig ut til å kunne passe et par håndhjern og en sofa full av blått glitter. Airlie er tydeligvis en partydestinasjon.

Vi drar på to dagers seiltur om noen timer, krysser fingre for godt seilvær og kule medpassasjerer. Under en uke til jeg er hjemme i Norge en tur nå. Gleder meg til påskelam med Jeanette og Lars.

Eirin

Syklon in Paradise

Etter noen regnfulle dager i Byron med avstikker til Nimbin (som er en hippieby 1.5 timer fra Byron) dro vi videre til Surfers Paradise. Vi ville helst litt lengre nord for aa faa klatret litt, men vaermeldingen sa syklonvarsel kategori 2. Uluru var paa vei og kategori 2 er visstnok vind i opptil 200 km/t, med en bil som er skapt for aa fange opp vinden bestemte vi oss for aa ligge paa vaeret noen dager. Derfor ble det to dager i Surfer's paa oss, her skinte solen og vi fikk slappet av ved bassengkanten. Paa grunn av syklonen var det ikke mulig aa bade i sjoen, samme dag som vi ankom surfers var det en 19 aar gammel gutt som dode i bolgene under en livredderkonkurranse. Veldig tragiske omstendigheter og dodsfallet preget hele nyhetsbildet i mange dager.

Vi ble kjent med baade hyggelige og rare folk i surfers, en kar ved navn Shawn som bade var lystlogner og glad i ulike rusmidler bestemte seg for aa like oss og ville gjerne vise oss omraadet. Vi tok tilbudet om aa dra aa kjope lokale prawns som visstnok skulle vaere heeelt fantastisk. Med meg bak rattet og Ann Magritt som buffer mellom meg og Shawn dro vi ut paa tur i hans noe slitne bil. Stickshift on the leftside er moro kan dere tro. Paa kvelden hadde vi konkurranse om aa lage de beste prawns'ene. De viste seg aa vaere verdt turen. mmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmm!

Neste stopp ble Brisbane, hvor vi ogsaa skulle levere bilen. Vi trodde hele veien at vi skulle levere Sondag, men etter naermere lesing av leiekontrakten viste det seg aa vaere mandag. Jenter paa tur... Uansett, dagen ble utnyttet til aa klatre i Brisbane. Midt i byen har de en ca 18-20 meter hoy klippe med sportsklatring, utrolig morsomt aa klatre med digre skyskarapere og urbane omgivelser som bakgrunn. Totalt forskjellig fra Blue Mountains selvsagt, men en morsom avveksling fra stranden. Vi hadde lovet tre dansker at de skulle faa prove klatring, saa de var ogsaa med paa tur. Og de digget selvsagt klatring, saa muligens har vi rekruttert tre nye til sporten. De samme danskene ble ogsaa med oss ut til Fraser Island for aa utforske denne eventyrlige sandoyen.

Ja det er "turistifisert", ja vi kjorte buss med 20 andre, men for en fantastisk tur. Vi fikk en helt herlig guide i et selskap som heter dingo tours, han tok oss med i en offroadbuss paa de humpete veiene og spilte musikk tilpasset veistandarden. Forste sang var "we're all gonna die some day" som selvsagt lokket fram smilene i gruppa der vi humpet oss ned en bakke i full fart. Forste dag var Lake et eller annet som var som et vanlig norsk tjern egentlig. Deretter var det en liten, men nydelig trasketur i regnskogen der vi var saa heldige aa faa oye paa King Fisher bird. En nydelig blaa liten rakker. (ja jeg veit jeg sier nydelig hele tiden, men Fraser er nydelig!) dagen ble avsluttet med et bad i lake Mckenzie. Vi fant en liten stripe av sand hvor vannet ikke var dypere enn at vi kunne liste oss paa taerne over til en liten vik vi kunne ha for oss selv. Dermed fikk vi illusjonen av aa nesten vaere alene. Det er et av de vakreste stedene jeg noen gang har dyppet mine ikke fullt saa vakre taer ned i. Krystallklart blaatt vann, kritthvit sand. Maa ta i bruk ordet magisk selv om det er en klisje, Lake Mckenzie er magisk spor du meg!

Neste dag var holdt av til aa kjore 75-mile beach. Stranden er "bare" 58 km lang, men navnet hentyder antakeligvis til at oyen er 75 km lang i sin helhet. Paa dag to besokte vi Champagne Rock Pools, noen naturlige dammer som var omkranset av coffe rock (bergarten paa Fraser) og som naar bolgene slo inn over berget fikk vannet til aa bruse som champagne. Deretter en liten gaatur opp til Indian head, navnet er muligens ikke politisk korrekt naa mer. Det var James Cook som ga klippen navnet fordi han feilaktig trodde at aborginerne som stod paa klippen naar han seilte forbi var indianere. Saa feil kan man ta. Uansett, Indian Head er et fint sted aa kikke etter hai, definer, skilpadder og annet sjoliv som kan komme til aa svomme forbi. Vi saa desverre ikke Flipper, men vi saa en havskilpadde og en Mantaray. Vi kom oss ned fra klippen og inn i bussen for aa se et skipsvrak som ligger paa stranden. Skikkelig Donald Duck-style skipsvrak, bare noe rustent reisverk igjen egentlig. Fem minutt stop var nok for vi dro videre til Eli-creek for aa se dingoer paa stranden og bade nok en gang.

Ann Magrit har naa reist hjem, burde vaere hjemme i skrivende stund haaper jeg. Husk aa legge ut bilder snuppa!!

Eirin

Crikey, as in: Crikey these shorts are tigth..

Australia er fantastisk!! Ikke bare paa grunn av landets fantastiske natur men ogsaa paa grunn av folkene her, alle vi har mott har tatt oss imot med aapne armer og det er alltid en dusj eller en seng ledig til trengende norske jenter.

Etter at vi alle har fatt tatt jomfruhoppet med fallskjerm og sett obligatoriske spots i Sydney var det paa tide aa komme seg opp i Blue Mountains. Vi hoppet inn i Ben's van og ble lovet at det var en time med kjoring, tre timer senere stod vi og not synet av "three sisters", et landemerke Ben mente vi ikke kunne faa unnvaere om man forst var i BM.  Etter "tvangs-sigthseeingen" dro vi vider til forste klatrecrag. Etter forste klipp er vi fullstendig hekta paa BM, helt fantastisk klatring og en utsikt som tar pusten fra deg.  Dagen ble toppet med at vi ble med opp for aa se Ben base hoppe. Det foltes uvirkelig og ulogisk aa vaere med opp for aa se noen kaste seg utenfor en klippe med de enkle ord "see you girls" til hilsen i det han hoppet utfor kanten. Mannen er gal!! Men, ogsaa den snilleste galeste mannen vi har mott. Han har tatt vare paa oss naa i en droy uke og det har vaert en evig kamp om aa faa lov til aa betale eller hjelpe til med noe som helst.

Ben sjekker vindforholdene før hopping

Ben i fritt fall - "see ya girls..."

Etter et midlertidig farvel med Ben fikk vi hentet vaar Campervan og atter en gang satt nesen mot BM. Forste natten med campingliv ble litt i overkant for noen av oss. Etter forsikringer fra oss andre om at det ikke var noe skummelt med utedo i den australske villmarken dristet Christine seg bort for kveldsstellet. Fem min senere kommer hum hysterisk og hyperventilerende inn dora til van'en vaar. Utedoen viser seg aa vaere boligen til Petter Edderkopp paa storrelse med en knyttneve, og kom kravlende opp fra dypet av utedoen idet stakkars Christine akkurat var ferdig med kveldens toalettbesok.

All good things must come to an end.. og derfor ble BM byttet ut med freeway'en og venstre kjoring nordover. Vi fikk oss en overnatting i South West Rocks for aa si farvel til Ben og aa hilse paa Kylie og Adam samt deres to herlige barn. I SWR fikk vi endelig sett kenguruer i sitt rette habitat og Eirin fikk fisket Tunfisk og hilst paa pelikaner. 

Naa er vi i Byron Bay, dette blir base i noen dager for vi maa levere bilen vaar paa sondag.

Klem fra Eirin og Ann Magrit

Weeeeeeeeeeeeee

Free falling

Etter et doegn i Hong Kong, som forsaavidt ikke er noe aa skrive om, braakete, masse mennesker og daarlig luft, landet vi Sydney. Eirin og Ben plukket oss opp paa flyplassen i Bens Wondervan - seng, dusj, kjoeleskap fullt med oel , hvilken service!

Satte oss i bilen, fikk servert en iskald pils og beskjed om at vi skulle hoppe FALLSKJERM morgenen etter.....
Favorittjenta Eirin hadde fikset tandemhopping i bursdagsgave! I looove her :)

Noen faa timer med neglebiting, svette haandflater og nervoes latter satt jeg bundet fast til en saerdeles hyggelig australier klar til aa hoppe ut av et fly paa 14000 fot. Merkelig nok ikke nervoes lenger, go figure.
1 minutt i fritt fall var vel noe av det mest mindblowing og utrolige opplevelsen jeg har opplevd! Dette skal gjentas.

Kvelden ble feiret i Manly, en saerdeles hyggelig kveld.
Bondi beach er besoekt og i morgen gaar turen til Blue Montains for 5 dager med klatring.

Ann Magrit