Leaving on a jetplane, don't know when I'll be back again...

For tilbake skal jeg, til dette vidunderlige landet down under. Er nå på flyplassen i Hong Kong, har 15 effektive flytimer igjen før jeg har bena mine på norsk jord en periode. Siste uken har som alle andre uker gått i et rasende tempo.

Vi startet uken med seilturen i Whitsunday. Båten vår var en riktig så smekker liten sak som ga oss følelsen av å være på seiltur, heldigvis mindre turistifisert enn først fryktet. Båten var full med 12 passasjerer + 3 mannskap. Egentlig skulle det bare være to mannskap, men vi bar heldig å få med oss en canadier med gudebenådet sangstemme og gitar. Øl, fullmåne, trivelige medpassasjerer og konsert på dekk var en fantastisk opplevelse. Desverre var ikke ettereffekten etter Ului syklonen ikke helt borte ennå, vannet var grumsete og det var lite liv å se. Steder som til vanlig var stappet med havskilpadder og delfiner var på vår tur rimelig dødt. Det morsomste med snorklingen ble superhelt-draktene vi måtte ikke oss før hver badetur. Det er endel giftige maneter i havet rundt Whitsunday, man må derfor ta på "stingersuit" før man hopper i havet der. Det ble mye latter på dekk da samtlige måtte ikle seg stingersuit i str pølseskinn og dykkemaske.

Etter to dager på seilbåt var det på tide å fly ned mot Sydney for å rekke flyet hjem til Norge. Vi skulle som kjent fly ut fra Hamilton Island og måtte derfor ta ferge ut til flystripen. Nordmenn som vi er ville vi naturligvis ha med oss siste rest av solståler for dagen og satte oss derfor på øverste dekk ute. I begeistringen over den nydelige utsikten reiste jeg meg for å se over ripa, med det resultatet at hatten som jeg har bodd i siden Byron ble blåst av meg og fløy over rekkverket på akterenden. Gleden var stor når jeg fant den igjen ytterst ute på akterenden, vippende i vinden bak en liten kant. Jeg tok sjansen på å klatre over sperringene på fergen og er fortsatt lykkelig hatteeier.

Ben og guttene hadde innvitert oss til å bo leiligheten deres når vi kom tilbake til Sydney. Vi hadde derfor avtalt med Gareth at vi skulle ankomme sent Onsdag kveld.. Men han var ikke hjemme og hadde heller ikke sagt ifra til Lee. Han ble derfor mildt sagt overrasket over at det ringte på døren. Stakkars Lee hadde egentlig lagt seg, men vi ble tatt imot med
åpne armer uansett. Han disket opp med de nydeligste varme kyllingsandwhich'ene til oss, fylte opp rødvinsglass og forsynte oss med rene håndkler før han igjen stupte i seng. Den australske gjestfriheten kjenner visst ingen grenser. Er det rart jeg vil tilbake????

Eirin