Familylife part two

Recoleta

Det ble noen bonusdager i Buenos Aires som jeg har provd aa utnytte som best mulig. 2 uker med spansktimer er unnagjort. Skjonner at det kan vaere provoserende for dere som jobber og staar opp tidlig hver dag, men jeg synes det var et sabla slit aa staa opp kl 06.30 for aa ta toget til skolen hver dag. Naar jeg saa forst kom dit var det veldig goy, masse morsomme mennesker og et funn av en spansklaererinne. Dagene har vaert fylt med sigthseeing i medelevers respektive bydeler naar de er i BA. Mest imponert var jeg nok av kirkegaarden i Recoleta. Her kan de rike bygge monumenter for aa vise hvor rike de er ogsaa naar de er dode. Facinerende!

Et gatehjorne i Recoleta

Graven til Evita

Skolen viser seg ogsaa aa vaere et funn av en skole. Paa ettermiddagen og i helgene arrangerer de turer hvor enn det matte vaere. Saa naar muligheten for aa dra aa teste Polo kom opp var jeg ikke vond aa be. Sammen med fire andre fra skolen leide jeg bil og kjorte ut til bondelandet utenfor BA. Utenfor en liten by kalt Mercedes har en tidligere profesjonell polospiller slaatt seg til ro med sine 60 hester og to polobaner. Det aa kjore bil i BA er ikke helt det samme som i trygge Norge, det var spennende nok aa komme seg ut av byen uten riper i lakken og dertilhorende whiplash. Naar vi saa kom oss ut av byen var det like spennende aa navigere seg fram til Estanciaen (ranchen) blandt alle de enorme ranchene i omraadet.

Slutt paa veien og vi ANER ikke hvor vi er..

Vel fremme etter diverse omkjoringer blir vi mott av verdens hyggeligste polospiller paa verdens fineste ranch. Vi faar utdelt hjelmer, leggbeskyttere og hver sin hest. Min heter sjarmerende nok Gaasemor (pa spansk) og er ikke veldig imponert over at vi skal spille polo sammen.

Klar for polo

De andre var alle nybegynnere paa hesteryggen, men det var ingen kjaere mor for noen. Forst 1,5 time med lett introduksjon og en herlig tur i omraadet. Saa fikk rompene hvile litt mens vi spiste deilig asado fra parillaen. Jeg er blitt en storspiser her nede og fikk i meg mer enn min andel kjott, umulig aa stoppe naar det er saa godt. Litt dessert paa toppen av det hele og vi var klare for aa spille Polo. Aa styre en hest med to hender, null stress. Aa styre en hest med venstre haand og slaa en ball paa strl med en tennisball i full gallopp... VELDIG vanskelig, og ikke minst fysisk krevende. Har aldri vaert saa sliten paa hesteryggen noensinne. Etter en time med aa prove aa treffe ballen var vi helt utslitte og gikk for aa se de proffe spille.

Meg og Pancita

Profesjonelle jugadores del Polo

Etter aa ha provd spillet selv var jeg intet mindre enn imponert over aa se hvordan det skal gjores. 4 paa hvert lag spiller 8x8 minutter i full gallopp. Underveis bytter de hester flere ganger da hestene rett og slett blir utkjort av aa lope nonstop. Jeg hadde problemer nok med aa treffe ballen paa hoyre side av hesten min, disse gutta spiller paa begge sider og mellom bena paa hesten om det er nodvendig. Skulle onske jeg hadde mer tid til aa laere dette spillet, ble veldig fasinert. Desverre er det nok ikke noe for min okonomi.. jeg har ikke raad til 10 hester...

MMMMMMMMMM!

Bor fortsatt hos min 70 aar gamle og svaert fargerike "adoptivmor" og ble sondag morgen vekket til en deilig frokost i 10.00 tiden. Frokosten ble avlost av at ei venninne kom med hjemmelaget caneloni og friske jordbaer for lunsj for Nico og Christina kom med kake og te i to tiden. Som for aa toppe hele dagen ble jeg innvitert paa asado hos Nico og Christina. Unodvendig aa nevne at jeg rullet i seng paa kvelden.

Nico, Christina og jeg neier pent for selvutloser ;-)

Caminito

Family life

Aa reise alene betyr at man ofte blir "adoptert" av andre reisende for kortere eller lengre perioden av reisen. Lite ante jeg at jeg skulle bli adoptert av en hel slekt naar jeg takket ja til aa ta folge med Julien og Mosse fra Tupiza til Cordoba. Siste lunsjen paa Tupiza-Uyuni turen foreslo to Sveitsiske gutter ( J og M) at jeg kunne ta bussen sammen med dem ned til Cordoba (som er mer eller mindre paa veien til Buenos Aires).  Jeg tenkte at det er jo digg aa slippe 20 timer og grensekryssing alene, avtalte aa mote guttene paa bussterminalen neste formiddag. Julien sier da at "jeg har en kusine i en liten by utenfor Cordoba, de har en ekstra seng..." Dermed ble en busstur til familiebesok og en natt hos kusina ble til fem. Jeg provde kjope bussbillett for aa dra tidligere (vil jo ikke trenge meg paa), men det var ingen som ville hore paa at jeg skulle dra noe tidligere til BA enn gutta. Ila fem dager rekker jeg aa bli kjent med denne fantastiske Sveitsisk/Argentinske familien som er altfor stor til aa ramse opp alle. Men de tar imot meg med aapne armer som om jeg var en av deres egne. Mamman og pappan til Julien er ogsaa paa tur i Argentina og jeg faar hilst paa bade dem og alt av tanter, onkler, barn, bikkjer og venner.

glad for a slippe aa reise alene :-)

Sondager i Argentina betyr Asado, grilling av store stykker kjott og samling av slekta. Det er ikke tvil i mitt hjerte, det er det beste kjottet jeg noensinne har smakt. Arbeidsfordelingen er enkel: mannen griller, damene lager salat. Deretter setter man seg rundt langbordet og spiser runde paa runde med kjott og salat. Saann ca 1 kg rent kjott per pers. MMMMMMMMMMMMMMMMMMM!

Spising er en stor del av dagen i Argentina

Det viser seg at en av guttene "mine" innehar et kunstnerisk talent og han dekorerer den ene veggen i butikken til kusina med et fantastisk veggmaleri. Som takk for jobben foraerer Yenna ham en piercing som han da velger aa faa plassert i navelen (bare for goy). Lenge siden jeg har ledd saa mye som naar jeg og Mosse fikk vaere vitne til at Julien ble piercet. Det tok ikke lange tiden for han angret og ville ha den ut igjen. Bare saa det er sagt, navlepiercing ser ikke bra ut paa gutter.

Den stolte kunstner med belonningen for arbeidet

Etter all spisingen og sene kvelder med film folte vi for litt pafyll av historie og kultur. Alta Gracia er en by i naerheten av Cordoba med endel interesant historie aa faa med seg.Vi besokte forst et jesuittkloster fra 1700-tallet, greit nok. Men etterpaa besokte vi barndomshjemmet til Che, det var virkelig spennende aa faa med seg. Her var baade motorsykkelen hans og brevene som han skrev til familien og ikke minst Fidel for han dode i Bolivia. Snakk om aa virkelig sloss for det man tror paa, et fasinerende museum som Fidel har besokt sammen med sin gode venn Chavez for noen aar siden.

Fra familiealbumet til Che

Smaabylivet ble etterhvert byttet ut med storbylivet aka Buenos Aires. Vi tok en nattbuss til BA, ble plukket opp paa buss-stoppet og dro direkte paa fisketur! En herlig kar ved navn Nico hentet oss og tok oss med ut paa elva en times kjoring utenfor BA. Mosse hadde aldri fisket for og var svert spent paa denne nye fritidsaktiviteten. Desverre gikk det tre timer hvor alle andre enn stakkars Mosse fikk masse fisk, han var ikke helt overbevist om at dette var hans nye hobby. En liten lur i solen hjalp heldigvis paa fiskelykken saa middagen ble berget. 20 timer paa bussen, 10 timer paa elva (faktisk) og dagen var ennaa ikke over. Vi var innvitert til aa mote ennaa mere slekt, denne gangen av den yngre generasjon. Tidenes lengste dag ble avsluttet med "cumbria dance marathon" kl 06.30. Cumbria er den foretrukne rytmen her i BA og kan best beskrives som musikken man horer paa sirkus. Bare til aa laa det staa til og danse som best man kan, for du slipper ikke unna.

Mosse's forste fisk noensinne

Dagen derpaa var det tid for ennaa mer tradisjoner i form av empanadaparty. (alt handler fortsatt om mat i denne nasjonen) Ennaa flere familiemedlemmer aa hilse paa, tror jeg er oppe i 42 eller noe deromkring.

For aa runde av to uker med gutta mine er vi innvitert paa nok en asado middag paafolgende dag. Om den forste var fantastisk er denne middagen utenomjordisk, argentinsk kjott fortjener sitt rykte og folkene som bor her er enna bedre. Jeg kan ikke annet enn fole meg heldig som faae ta del i alt dette. Gutta mine er naa dratt hjem til Sveits og jeg er igjen i BA ennaa noen dager.

Neste destinasjon blir Rio de Janeiro via Uruguay. Min kjaere venninne Inger kommer til Rio for to uker med intens livsnyting.

Flying solo

Tiden var kommet for at min gode venn Magnus maatte reise hjem til gamlelandet og forlate meg alene i Bolivia. Spent paa hvordan solotilvaerelsen i Sor Amerika kom til aa bli tuslet jeg ned til frokost, i det jeg bestillte en kopp te horte jeg norsk bak ryggen min. To norske studenter paa tur rundt om i SA. Vi hooket opp for dagen og utforsket kulturlivet i La Paz. Fotoutstilling kombinert med aa laere om Fransiskaner ordnen i La Paz. Laerte at konserveringsarbeidet i Bolivia ikke er som i Norge, de har langt mer kunstnerisk frihet i Bolivia. Et gammelt kloster fra 1700 tallet var delt i to p.g.a veibygging, jesus ble malt blaa fordi han hang paa en vegg som skulle males blaa (enda veggen hadde vaert hvit i aarhundrer...) det var diskolys bak jomfrustatuen og mye annet hoderystende konserveringsarbeide var blitt utfort i denne nydelige bygningen.

Jeg hadde booket billett paa 18 timers busstur til Tupiza for aa gjore en tur til Uyuni saltorken, jeg og to tyske jenter var de eneste turistene. Resten av bussen var overfylt av Bolivianere paa tur, jeg hadde gleden av aa dele sete med en svaert saa snakkesalig kar. Fikk dermed utfordret min sparsommelige spansk til de grader. Etter 18 timer ved siden av hverandre lurte han paa om jeg ville komme aa bo hos ham (etter at vi hadde etablert at vi begge var single), jeg takket hoflig nei og dro paa hostel i stede.

Tupiza var lekeplassen til Butch Cassidy og Sundance Kid i gode gamle dager. Landskapet er som hentet ut fra gamle spagetti western filmer og du kan ikke dra herfra uten aa ta en tur paa hesteryggen. Overtalte fire andre til aa bli med ut paa eventyr. En guide paa en annen tur sa til meg at "in Bolivia everything is possible, nothing is safe". Saa var det ogsaa med ridetur, vi fikk utdelt en cowboyhatt istedefor hjelm og opplaeringen i hvordan man rir var fravaerende. Vi hadde uansett en nydelig dag paa hesteryggen i et fasinerende landskap.

Neste dag hadde jeg booket meg inn paa en firedagers Tupiza - Uyuni tur. Chris fra USA (som ogsaa var med paa rideturen), meg selv og et par fra nederland delte jeep og det meste annet i de neste fire dagene.

Tilsammen kjorer man ca 1200 km ila fire dager, det betyr MYE tid paa humpete veier i Jeep. Paa dag to maatte vi staa opp kl 04.30 for aa klare aa gjore unna dagens etappe innen rimelig tid. Vi fire i jeepen fant raskt tonen (som man sier) og hadde ingen problemer med aa faa de lange etappene med kjoring til aa bli morsomme. Det store maalet med turen var selvsagt salt-orkenen utenfor Uyuni, men for vi kom saa langt fikk vi see og oppleve mange fantastiske steder. Vi fikk se laguner som p.g.a mineralene i grunnen fikk ulik farge paa vannet, vi fikk se Emuer, Rosa Flamingoer, Lamaer, Jacuñas (en slektning av lamaen), orkenrev og noen superkule gjorme geysirer. Jeg ble imponert over mangfoldet som aapenbarte seg paa dette relativt lille omraadet. I tillegg til det jeg allerede har nevnt var det ogsaa mange vulkaner, hvorav en har status som semi aktiv. Det vil si at det ryker litt fra den...

Alle vulkanene gjor at det er veldig spennende fjellformasjoner langs ruta, mest kjent av dem alle er "steintreet" som er formet av vulkansk skum og deretter slipt ned av vind og vaer gjennom tidene. Visstnok er det et gigantisk buldreomraade i naerheten av Uyuni orkenen. Desverre fikk jeg ikke utforsket dette denne gangen. Bostandarden paa turen var relativ "basic", det var derfor deilig aa faa skrellet av seg klaerne og hoppet opp i en varm kilde utpaa dag to. Etter nesten 18 timer i bil paa to dager var det herlig aa kjenne det varme vannet lose opp alle stive muskler. Baksiden av denne luksusen var at ganske mange bla daarlige av kombinasjonen varmt vann/hoyde/sliten. To i min bil gikk rett i bakken naar de kom opp fra vannet og folte seg kvalme en stund. Mange steder paa turen er man ganske hoyt og (5000 m er hoyeste punkt) og vi sov ogsaa i hoyden. For de som ikke var akklimatisert var dette relativt toft, diamox'en min ble delt ut til hoydesyke medreisende.

Siste natten overnattet vi paa et hotell laget av salt, ganske kul bygning og den varmeste natten paa turen. Her traff vi ogsaa mange av de andre jeepene som gjor samme tur. Det ble nok en morsom kveld med mye latter og herlige mat fra vaar medbrakte kokk Louisa.

Siste dagen var kommet og vi maatte grytidlig opp for aa faa med oss soloppgangen over saltorkenen. Digg aa endelig kjore paa solid underlag igjen og slippe all humpingen for en stund. Soloppgangen ble foreviget og vi ble servert frokost ved en "oy" i orkenen med 1000 aar gamle kaktuser paa alle kanter.

Saa var det endelig tid for saltorkenen og hovedattraksjonen som er aa ta bilder der man eksprimenterer med avstander og tar morsomme bilder av alt og alle. Som f.eks. leke at man er oppi en te kopp eller andre klassikere. Vi hadde det iallefall goy en ganske lang stund.

Turen ble avsluttet med en tur til togkirkegaarden utenfor Uyuni, i likhet med byen var dette et begredelig og forsoplet omraade. Et deprimerende sted rett og slett. Prikken over i'en var at minibanken i Uyuni ikke virket og at alle bankene var stengt i to dager. Jeg prover meg derfor som barmhjertelig samaritan og har laant 1000 kr til Chris som ikke hadde penger til aa komme seg ut av byen eller betale for turen. Tror paa det gode i folk og satser paa at det gaar bra.

Neste destinasjon er Argentina, har hort noe rykter om bra kjott der saa maa ned og teste.

Med lue og lusekofte i jungelen

"Trenger ikke dunjakke og ullundertoy i jungelen vel? Legger det igjen jeg ass...."

Uidentifisert gnagerfamilie, aner ikke hva de heter..

Tidlige morgentimer paa fjellet for solen stod opp gikk vi aa dromte om hvor deilig det skulle bli aa komme seg ned til jungelen aa faa litt varme for Magnus stikker hjem til Norge. Vi hadde tre uker tidligere vaert som snarest innom jungelen naar vi syklet fra Sorata til Guanay og da var det shorts vaer. Vi badet til og med i elva til lunsj den ene dagen. Overraskelsen var derfor stor naar vi landet paa Rurrenabaque airport og innsaa at det var jaevlig kaldt ute. Alle varme klaer laa igjen paa hotellet i La Paz, jeg hadde ikke med meg lue engang. BRRRR! Vaerre ble det da jeg oppdaget at ingen hus i Rurre har vegger, kun myggnetting og tak og at alle serveringsteder bare har tilnaermet uteservering med meny basert paa laaaangt varmere forhold. Iskald ol og frozen drinks er ikke det jeg har mest lyst paaa naar jeg hakker tenner. 

Vi var effektive naar vi ankom og fikk booket oss med paa en tur til Pampas'en neste morgen. Satset paa at vaeret bedret seg ila natten og at baattur opp gjennom elven paa Pampas'en ville bli en solfyllt dag. Desverre vaaknet vi til taktfast regn utenfor myggnettingen. Jeg hadde iallefall med regnbukse, som dermed ble forste gang siden barnehagen at jeg har hatt paa regnbukse. (Familien nordhus eier ikke regntoy..) Magnus derimot hadde en heller lite vanntett bukse aa kle paa seg mot det iskalde holjeregnet. Men vi la allikevel i vei mot to dager og en natt for aa se paa dyrelivet. Forste del av turen var en tre timer i jeep paa en standard Boliviansk grusvei som i regnet forandret seg til et gjormebad. Etter spennende tre timer med sladding hit og dit p.g.a daarlige bakdekk og med boliviansk musikk paa full guffe var vi klare for en tre timers baatur i aapen baat oppover elven. Dyrelivet var naturlig nok ikke paa sitt beste i det iskalde regnet, men fikk da sett flere krokodillevarianter, rare dyr fra gnagerfamilien, rosa delfiner og en hel haug med ulike fugler. Jeg var mest happy med delfiner, endelig fikk jeg hilst paa Flipper. Kveldsutflukt for aa se oynene til krokodillene reflektere i lyset fra hodelykten var ogsaa spennende. Masse store orange oyne som lyste mot oss mellom buskene, ganske kult skue for en kaalhandler fra Kirkenes.

 en sulten krokodille...

Natten bak myggnettingen ble iskald, ett pledd var det vi fikk aa holde varmen med. Det ble derfor nok en natt med alle klaerne paa i fosterstilling. Morgenen grydde og frokost kom paa bordet, all den varme te'en hadde vi drukket opp dagen for, saa da brast haapet om aa faa tilfort noe varmt til den frosne kroppen. Kokken hadde iallefall bakt smultringer og annet fettholdig bakverk til frokost saa kaloriinntaket var det ingenting aa si paa. Vi droppet tilbudet om baatur for aa fiske piraja og rullet oss inn i vaert vaart pledd mens vi ventet paa retur til Rurre. De andre i vaar gruppe skulle vaere tre dager, saa vi byttet om til vaer vaar annnen gruppe og forberedte oss paa baaturen tilbake til bilen. Heldigvis hadde vaar spansktalende engelskguide helt glemt av at vi skulle hjem en dag tidligere og vi maatte sitte i baugen paa vaer vaar baat hjem. Ryggen til regnet var et godt alternativ spor du meg.  Vel fremme ved bilene var det fortsatt uklart om vi hadde plasser tilbake til by'n. "jeg tror det kommer to biler" var svaret vi fikk fra han som hadde faatt oss i fanget, senere fikk vi utpekt en bil med aapent panser og syv Bolivianere glanende ned i motorrommet. Bilen saa ikke ut til aa vill starte med det forste saa det var bare aa ta livet med ro en stund til. Tilslutt fikk vi endelig stuet oss inn i en jeep med 6 andre og tatt fatt paa hjemveien. Nok en spennende biltur med 2x180gr snurr paa den glatte veien. Ikke kjedelig aa kjore bil i Bolivia! Paa kvelden hooket vi opp med gjengen fra bilen og da kom vi paa at vi hadde mott hverandre tidligere paa restaurant i La Paz. Hilde og Torbjorn hadde skravlet med nabobordet en kveld og det var samme gjengen som vi var paa pampasen med. Small world!

Alejandro fra Pampasturen hadde anbefalt at vi maatte spise pa Campo del Casa i Rurre. Naar sovnen var gnidd ut av oynenen etter nattens favntak strenet vi rett og fikk den beste frokosten siden Jeanettes frokost i Oslo naar vi dro. En fantastisk varm kakao (den var saa god at jeg maate bestille to kopper) laget av bonner fra traer i omraadet, verdens beste muesli med frukt og honning, omelett og croisant fra det lokale franske bakeriet. Jeg var i himmelen og gledet meg til middag paa samme sted. Vi hooket opp med tre fra Pampas turen og dro tilbake for middag. Dama som eier stedet lager all maten fra bunnen av og det tar to timer eller mer aa faa maten, men hvilken gudommelig mat. Jeg valgte dagens fisk med ingefaer og honningsaus, samt potetpure og blomkaalterte som tilbehor. Fisken var en lokal variant, fisket i Beni river. Blanqadillo eller noe i den duren, iallefall en hvit fisk paa rundt 10 kg fikk jeg vite. Smakte i naerheten av kveite og traff meg midt i hjertet. MMMMMM!!

 Veldig fornoyd med aa ha faat kjopt lue (ja den er jaevlig stygg)

Siden det hadde vaert saa kaldt valgte vi aa utsette turen var inn i selve jungelen med en dag. Vaermeldingen sa at det skulle bli et tre dagers vaervindu fra mandag/tirsdag av. Vi dro mandag og vaeret var saann passe, opphold og lettskyet, rundt 15 grader. Til min store glede og enorme lettelse ble det varmere og varmere etterhvert som vi naermet oss Serere, stedet vi skulle tilbringe de neste 3 dagene og 2 nettene vaare. Vi hadde booket tur med Madidi travel, Serere er deres private park utenfor selve Madidi nasjonalpark. Stedet drives non-profit og med en okologiosk profil. Vi ble onsket velkommen til dette herlige stedet av Cappuchin apekatter i traerne og sola paa himmelen. Endelig kunne jeg ta av en av de to ullgenserne jeg hadde hatt paa nonstop de siste 4 dagene. Dagene gikk med til hikingturer innover i jungelen for aa se etter spennende dyr, fugler og planter. Vi fikk sett baade smaa chinchilla aper, tarantella, raadyr, jungelhone, skreamingbird, en liten kamelon, mange giftige maur baade smaa og gigantiske, samt masse fugler jeg ikke aner navnet paa. Og selvfolgelig drossevis av planter og traer som hadde baade den ene og andre egenskapen. Digga jungelen og kunne lett tilbringt flere dager der, iallefall etter at sola kom tilbake.

En liten Chinchilla apekatt i treet

 Tarantella

Fisketur til solen gaar ned

 

Guiden vaar og et stort tre..

Transport frem og tilbake var 19 seters smaafly, ganske kult aa fly alongside Huayna Potosi i solnedgangen. Ikke saa kult aa fly ned til jungelen i "stiv kuling". Sideveis flyvninger er ikke min greie.

                                                   Toppen av Huayna Potosi

                                                                       Flystripa i Rurre

      Bagasjehandtering i Rurre

      Transportmidlet til og fra Rurre

Huayna Potosi og Illimani

Kjapp rehab (som Torbjorn sa det) i byen i to netter og deretter ut paa nok en tur i Bolivias fjell. Maalet denne gangen er den relativt turistifiserte Huayna Potosi paa 6088 m.o.h. Mange byraaer kjorer guidede turer paa 2 dager og 1 natt med uakklimatiserte klienter (turister). Greit nok kjorer de baerere og sover paa refugioen, men det er likefullt litt lotteri aa gaa opp paa 6000m uten akklimatisering. Jeg har jo etterhvert innsett at jeg er paa tur med noen selvpinere, vi har derfor ikke oppe til diskusjon om det skal baeres eller ikke. Vi kjorer telt og baerer da vel tinga vaare selv!! ;-) Skal innromme at knaerne ble tunge i bakkene opp til basecamp paa 5130 meter med sekken paa ryggen. Litt misunnelig i blikket naar jeg saa tomreipa turister plystre seg opp til refugio.

Bjorn og Oyvind pumper vann til teamet 

Paa forhand hadde vi faat hore av Sergio at det ikke var vann i campen, heldigvis har Hilde en rensepumpe saa vi fikk smeltet sno og renset til mat og drikke det neste dognet. Refugioen hadde ogsaa 1 cola og noen liter vann aa avse til teltboerlaget, pluss utedo. Luksus!!

Magnus og Hilde hadde bestemt seg for franskeruta opp til toppen, da fikk de 300 m med face aa bryne seg paa. Oyvind var campmanager grunnet sykdom. Jeg, Bjorn og Torbjorn gikk for normalveien. En 6 timers trasketur opp og 1-2 timer ned. De 10 forste minuttene var helt nydelige, etter det var hvert skritt en kamp. Kvalmen steg og steg i takt med hoydemeterne,og jeg kan takke den magiske kombinasjonen av paracet og ibux samt mine to taulagskamerater for at jeg satt paa toppen noyaktig 6 timer etter at vi forlot teltet. Underveis saa vi lysene fra El Alto skinne mot oss i nattemorket og vi fikk nyte soloppgangen, en vakker gaatur for de som har overskudd til aa nyte.

Sliiiiiiten paa 6088m.o.h

Illimani - 6429? m.o.h

To netter til paa rehab og teamet selet paa for Illimani, jeg var saa sliten etter Huayna og Condoriri at jeg paa forhaand bestemte meg for aa kun gaa opp til basecamp paa 5500m. to netter og en dag med rehab foltes for lite for ei forstereis jente som meg. Det var uansett verdt turen aa gaa opp til basecamp for det var en nydelig tur og kroppen fikk henta seg inn. Etappe en av turen var en tre timers kjoretur gjennom Star Wars lignende landskap og skarpe svinger med laaaaangt ned paa den ene siden. Deretter fikk vi oss to timer med gange oppover en nydelig dal til basecamp paa ca 4500 m. Veldig ydyllisk sted med saueflokker, lamaer og esler gressende paa alle kanter. Mektige Illimani var hele tiden i horisonten og trakk blikkene vaare oppover.

Standard hovedvei i Bolivia

Stakkars Oyvind var fortsatt ikke frisk, han hadde stadige pauser for aa rope paa "elgen" opp gjennom lia. Noe som sikkert hadde faatt de fleste til aa trekke seg fra aa skulle gaa opp til 6400 meter det neste dognet, men ikke Oyvind. Han ville ikke gi opp uten kamp etter aa ha tilbringt de siste to turene i camp uten aa faa sett noen topp. Neste dag var vi derfor fortsatt 6 personer i folget opp til High Camp, nok en herlig dag med gaaing i fantastiske landskaper. Solen som har fulgt oss hver eneste dag siden vi kom til landet stod hoyt paa himmelen ogsaa denne dagen. Vi kom alle noenlunde friske og raske opp til camp og dagens praktiske gjoremaal med vannpumping og koking ble unnagjort av Hilde og Bjorn. Jeg kunne legge meg i posen i 18.30 tiden, god og mett etter en deilig viltgryte fra drytech beholdningen. Akkompagnert av bre'ens ras og sprekkelyder fik jeg til slutt sove, godt aa vite at jeg ikke skulle staa opp klokken 02.00 for aa gaa 1000 hoydemeter. Ble uansett vekket av de andres ikke akkurat diskrete avmarsj paa morningen, har med to sosken i laget og det merkes. ;-) Neste gang jeg vaaknet var en brite som returnerte til camp med uforrettet sak, 6400 uten akklimatisering ble for toft. Deretter ble jeg tilslutt rykket ut av posen av at Magnus og Bjorn returnerte til Camp. De hadde "mistet" Oyvind allerede etter en halvtime, han var for syk til aa klare aa naa toppen. Magnus og Bjorn derimot var oppe og nede igjen paa imponerende 6,5 time fra high camp.

Solnedgang fra High Camp

Med troppene samlet igjen var det bare aa starte paa nedstigningen til landsbyen der vi hadde avtalt pick up. Saa var det hjem til La Paz atter en gang og ny runde paa steakhouse. Kroppen vil ha biff etter fjelltur ;-)

Fjelltopper og trafikkanarki

Saa var endelig tiden inne for litt hoye fjell og dype daler her i Bolivia. Fire norske klatrere er tilfeldigvis her samtidig med oss og vi har derfor teamet opp og hatt basecamp sammen en arbeidsuke ved Condoriri massivet.

Condoriri - La Cabesa De Condor i midten     

Basecamp ble etablert paa 4600 meter og rundt oss hadde vi klassikere som Peqeño Alphamayo, Cabesa de Condor, Pyramida Blanca osv. Alle et sted mellom 5000-5500 moh. eller deromkring. Desverre er det saann at bre'ene i denne enden av Cordillera Real er i ferd med aa trekke seg tilbake med saann ca 3 meter i aaret. Det er derfor endel mindre fast is og mer lost fjell paa toppene enn hva som er beskrevet i den 12 aar gamle foreren som er tilgjengelig for omraadet. Det ble derfor mange og lange diskusjoner i camp om hvor vi skulle prove oss forst og ikke. Tilslutt ble det enighet om aa gaa i ett taulag over breen og opp til Pequeño som forste tur, Hilde og Oyvind hadde lyst aa prove paa aa klatre face'en og vi andre ville gaa normalveien opp langs ryggen.

 Pequeño sett fra Pyramida Blanca

De fleste hadde ulike varianter av hoydepaavirkning, (utenom Magnus the Machine selvsagt og Hilde) hodepinetabletter ble tygget baade underveis og etter tur. Jeg og Torbjorn hadde en vond tur der hvert steg var hat baade opp og ned, godt at man kan vaere to om aa hate iallefall ;-) Tilslutt var alle paa toppen og trygt nede igjen. Ingenting som en varm sovepose etter lange turer.

 Torbjorn hater paa vei opp Pequeño

ENDELIG paa toppen

Vi hadde fire netter i camp, det var derfor mulighet for en tur til for vi ble hentet. Hilde og Bjorn fikk ticket Cabesa de Condor, den hoyeste toppen i omraadet. Ogsaa beskrevet som the most beautiful line of Bolivia. Magnus og Oyvind tok hjemmetjeneste i camp, mens jeg og Torbjorn valgte aa ta en tur paa Pyramida Blanca. Denne gangen funket baade jeg og Torbjorn mye bedre i hoyden og det ble en betraktelig lettere tur, heldigvis.Ikke hvaer dag jeg opplever blaa himmel, sol og vindstille paa over 5000 meter. Dumme som vi var hadde vi lagt igjen oks og stegjern ved breglippa, det ble derfor en aldri saa liten taulengde med klatring til toppen av fjellet istedenfor aa gaa snorenna som saa ut til aa vaere normalveien.

Undertegnede paa vei opp til Pyramida Blanca

Vi hadde leid Burros (eseltransport) inn til camp, men ut igjen hadde vi av en eller annen uforstaaelig grunn bestemt oss for at vi maatte klare aa baere sekkene vaare selv. Sergio var bestillt til klokken fem for aa hente oss, jeg og Torbjorn kom hjem fra tur kl fire og det er en time og gaa til bilen. Digg aa hive 20 kg paa ryggen og gaa videre etter ni timer paa tur. Heldigvis et underholdende landskap aa gaa tur i med lamaer, eselkaravaner, andre klatrere paa vei inn og ut, losbikkjer og cholitaer.

Vel fremme ved bilen hadde Sergio kjopt inn ol til alle mann og kvinner. Fantastisk hvor godt det er med en kald en etter noen netter i telt. Med ol i magen ble fokus flyttet til mat og diskusjonen om hvor vi skulle spise naar vi kom "hjem" til La Paz. Et steakhouse med deilig argentinsk biff ble bestemt og vi gledet oss stort etterhvert som vi saa byen naerme seg. Plutselig er vi midt inne i selve definisjonen paa en trafikk kork, vi er iover i motgaaende kjorefelt og alle biler staar helt i ro med samtlige sjoforer hengende paa hornet. Begge kjorefeltene er fyllt opp med biler som skel inn til byen, men ingen kommer fram. Det er en eller annen form for blokade paagaaende lengre frem faar vi vite. Biffen vi dromte om maatte derfor vente litt til og vi fikk en sigthseeing runde i El Alto som bonus.